Ti mann fra Sandefjord i «Kongelig tieneste på floden»
Og en mann som fange i Gottenborg i 1711 –
Under den store nordiske krig
36 mann utkommandert fra Sandeherred – derav 25 gårdbrukere
Utdrag av Laurits L. Bryns samling av arkivalia[i]
I de offentlige dokumenter vedrørende Sandefjord og Sandeherred i 16- og 17-hundretallet her tatt avskrift av forekommer ikke at ladestedet Sandefjord betegnes som Sanden ladested.
Sognepresten – hvem det gjerne tilkom å holde offentlige dokumenter a jour – sees ikke noe sted å ha betegnet Sandefjord for Sanden – Jacob Stockflet, som var prest i Sandeherred ved den tid de militære ruller blev utskrevet – hvorav Stokke bygdebok har fått avskrift – daterer dels Sande prestegård, men nå Stochflet nevner ladestedet heter det alltid «udi Sandefjord». Men derfor kan jo de militære myndigheter ha betegnet Sandefjord for Sanden. Gamle dokumenter byr ofte på større overraskelser enn denne. Sandefjord blev som kjent kjøpstad i 1845, men lenge før den tider vårt sed i mange offentlige dokumenter hedret med betegnelsen «Kjøbstad». Således heter det i folketellingen for 1801: «Sandefiords Kiøbstad», i manntall- og skatte-protokoll av 1810 heter det «Sandefjord Kjøbstad». Denne protokollen er undertegnet av er underskrevet tre fremtredende Larviksfolk: Rasmussen, Niels J. Bugge og Falkenberg. Ved utskriving av sølvskatten i 1816 heter det kort og godt «Sandefiord» – undertegnet av Hans Schlytter – Larviksmann. Men ved sølvskattens utskriving 1824/25 heter det «Ladested Sandefiord», men der er riktignok undertegnet av tre kjente Sandefjordsfolk: Christopher Hvidt, Peder Søeberg og Melsom. I eldre dokumenter heter det alltid kort og godt «Sandefjord». Forekommer fjordens navn er det alltid Sandefjord. Sandefjordsfjorden er en ny-konstruksjon av et vittig hode for en menneskealder siden – uten historisk hjemmel.
Sandeherred har i uminnelige tider vært forkortet til Sand. Biskop Jon Nielssøn skriver i 15-hundreårene: herr Peder på Sande. Bygdefolket sa: Sande kjerke, Sandebygdæ – Sandeherred var for tungt. Endog i vår tid forekommer denne betegnelse blant eldre bygdefolk. Bygdens sentrale skolekrets heter fremdeles Sande krets.
Om de i de militære ruller innførte mannskaper fra Sanden ladested var fra Sandefjord, skulle kunne avgjøres ved kontroll med med manntalls- og skattelister fra samme tid. Hos Rygh og Kjær forekommer Sanden var ett sted – i forbindelse med med Sand-gårdene på begge sider av grenseskillet Sandar – Stokke. Å betegne dette sted for ladested – selv om her var adskillig trafikk i eldre tider, et knutepunkt for gjennomfartsferdsler, skibsbyggeri og dampskipsanløp – synes ikke rimelig. Men dette steds betydning i en viss periode har nok blitt oversett. Det knytter seg adskillig shippinghistorie til Sand. – Siste skip som løp av Stabelen på Sand var vistnok «Fama» i 1872.
I KONGELIG TJENESTE PÅ FLODEN
Ved det her nevnte tidsavsnitt – i sogneprest Jacob Stochfleths tid – bBefinner vi oss ved begynnelsen av den store nordiske krig. Av de dokumenter jeg har sees at der fra Sandefjord i årene 1710-1711 var utskrevet 11 mann i «Kongelig tieneste paa Floden». Da disse mannskapers navn ikke forekommer i byens historie – heller ikke for Sandeherreds vedkommende i bygdehistorien – kan det være av interesse å anføre dem enkeltvis:
Jacob Hanssøn satt i flere år som fange i Gottenborg. Han hadde hustru og flere barn hjemme – en tjenestepike hadde han også – han satt altså godt i det. En tjenestepike var i den tid slett ikke alminnelig i Sandefjord.
Hans Pederssøn var hjemsendt «for sin Svagheds Skykd, som hand ved et farligt fald inden Skibsborde skal have faaed». Han var gift men ingen barn.
Olle Larssøn, hustrue – ingen barn men han hadde både sin svigerfar og svigermor og en søster i huset.
Christian Hanssøn, hustru og ett Barn – i huset hadde han også en «qvinde» med ett barn
Matz Hanssøn, hustru og ett Batn
Niels Anderssøn, hustru og ett barn.
Christen Janssøn, hustru, ingen barn.
Lars Brand – ugift.
Sogneprest Stochflet hadde en av sine tjenestedrenge – han hadde to – i «Kongelig tieneste paa Floden» – han er opført under Sandefjord.
Fra Sandeherred var i de samme årene – 1710-1711 – utkommandert 35 mann – derav følgende gårdbrukere.
FULLE GÅRDE
Søndre From: Halvor Tiøstelssøn
Haugtved (Haugtuft): Engebret Olssøn
Nordre Semb: Anders Jacobssøn
Holten (Holtan): Christen Larssøn
Lingelem: N iels Hanssøn
Store Furustad: Jon Jesperssøn
Østre Hysestad (Hystad): Søren Tiøstelssøn
Vaggestad: Hans Anderssøn
Elgesem: Knud Tordssøn
Langeby: Niels Hanssøn
I bygdeboken er brukerne på Haugtuft i dette tidsrom noe ubestemt, men Engebret Olsøn var nok bruker på Haugtuft 1710-1711. Christen Larssøn, Holtan, nevnes heller ikke i bygdeboken – han var gift og hadde en tjenestepike. Antagelig var Christen Larssøn gårdsbestyrer på den ene eller begge Holtangårdene tilhørende enken Mallene – idet hennes andre mann, Jeppe Amundssøn – var død i 1708. Hun hadde riktignok en husmann – Morten Jacobssøn – men han hadde nok for lengst gjort sitt dagsverk – han var omkring 90 år. Knud Tordssøn, Elgesem, finnes heller ikke i bygdeboken. Han var født i 1683 og sønn av enke Berte Larsdatter, hun hadde ennu en slnn – Gunder – født 1688 og en husmann – Jørgen Sørenssøn med sønn – Søren – født 1696. Disse navn og data vedrørende de forskjellige gårder er hentet fra folketellingen og skattelister 1701 – 1711.
Fra følgende gårder som alle kalles halve gårder var utkommandert:
Vestre Råstad: Niels Gullichsen
Frøtved (Hørdalen): Søren Nielssøn
Torp: Peder Erikssøn
Torp: Hans Pederssøn
Østre Freberg: Jens Jørgenssøn
Vestre Freberg: Guttorm Olssøn
Haraldsrød: Hans Ifverssøn
Ormestad: Hans Aagessøn
Fra følgende gårder som kalles øde-gårder var utkommandert:
Goli: Christopher Helgessøn
Kollerød: Tord Hanssøn
Kjær: Niels Larssøn
Pintsle: Jan Janssøn Larv
Ved sammenlignende kontroll med bygdeboken, folketelling og skattelister er intet å tilføye ved her nevnte utkommanderte gårdbrukere fra halve- og øde-gårder.
Fra Hoverø (en plass i Østerøyn) var utkommandert Ambjørn Tordssøn. Han var gift, barnløs, men hadde sin svigermor i huset. I bygdeboken er han oppført som Ambjørn Olssøn, og faren som Tor Halvorssøn – det er nok den samme det gjelder – Tor blev i den tid skrevet Tord.
Samtlige gårdbrukere – men unntagelse av en – var gifte. De øvrige utkommanderte var gårdbrukernes sønner og tjenestedrenger. Flere gårder var uten mannlig hjelp idet både brukeren selv og tjenestedrengen var i krigstjeneste.
SPREDTE TREKK FRA SANDEFJORD OG SANDEHERRED UNDER DEN STORE NORDISKE KRIG
Det var en hård tid med en langvarig krig og trykkende skattbyrder av forskjellige slags. Sogneprest Jacob Stockflet gir en bedrøvelig beskrivelse av de økonomiske forholdene i bygden og «udi Sandefjord». Han holder med faderlig omhu sin skjermende hånd over sine sognebørn – de må spares for danskekongens pengebegjær. Stochflet var selv – som de fleste prester i den tid – av dansk ætt – Haderslever, men født i Norge. Hans egen stilling visstnok ikke bedre, idet han vedrørerende sine egne økonomiske omstendigheter sier: «- saa sandt mig Gud skal hjelpe».
Om den økonomiske tilstand i bygden forteller han, at der finnes «nogle faae Skude-Skippere på Bæygden her i Sognet», men at de håper å skulle bli forskånet for å svare skatter da de videre efter forordningen intet eier, da de har kun sin næring «af Deris Gaarde Brug». De små skutene på «nogle faae Læsserum» gir ikke noe utbytte. Men han finner Nødvendig – som sin plikt – å nevne særskilt bygdens storkarer: «Iche desmindre bliver De af mig her andtegnede, og ere Efterfølgende» og så følger navn på seks stykker, hvorav de to første er gifte, de øvrige fire er alle ungkarer. Halvor Olssøn Auve med hustru og ett ildsted, Poul Sigurdssøn Tallakshavn med hustru og ett ildsted, Anders Thoressøn Aarøen, en ungkarl, Lars Nielsen Strand og en ungkarl. Av disse sees bare Halvor Olssøn Auve å være særlig nevnt i bygdeboken som en «framifrå2 kar i pengeveien. Ifølge folketellingen var han født 1671, var soldat samtidig med en bror – Hans – på flåten i Kjøbenhavn 1701. Med hensyn til håndverksfolk og daglønnere så skriver Stochfleth at sådanne «fornemmis iche paa Bøygden at være». Det kan han forsaavidt ha rett i idet ingen hverken i folketellingen eller i skatteelistene fra den tid sees å ha hatt sin næring utelukkende ved et håndverk. Skal man søke spesifikke håndverkere må man «udi Sandefjord».
Forholdene «udi Sandefjord» var ikke stort bedre – bortsett fra tre stykker som presten Stochflet spesielt nevner: Hans Lucassøn, Peder Christensen og Alexander Mørch. Om Alexander Mørch heter det, at han tilforn har fart som skipper og at han foregiver å begi seg tilsjøss med «sin Egen nu Eyende Reyert, Naar Gud forleener fredlig Fart». Ellers driver han en liten «Bundehandling» og eier 2 leiehus – det ene nød han årlig 5 riksdaler i inntekt av, det annet bare 2 ¾ riksdaler, da det hadde stått øde til «July Maaneds omfang». Så hadde ha å svare rentepenger for sine 2 små sønners moder-arv av «den Capital 145 Riksdaler» og på sin datters vegne av hennes moder-arv som er 260 riksdaler, 1 ort og 8 skilling.
Hans Lucassøn driver bare en liten «Bunde-handling» – han var – efter forholdene – ti år senere en rik mann. Om disse første borgere av Sandefjord kan man lese mer i Knut Hougens byhistorie – 1ste bind.
Sogneprest Stochflet gjør også noen skjærmende antegnelser vedrørende preste-enken Barbara Sahg Her Mogens Rosenberg. Hun har vært enke i to år, skriver han, og ennu ikke mottatt «den Kongelig allernaadigst forundre friihed mod det Skippd. Tungis aarlige Rettighed at oppebære». Han tilfæhyer, at hun heller ikke herefter vil begjære den, men at hun fa måtte bli for «denne, og andre Slige allernaadigst paabudne Schatter at betale». Barbara salig Rosenberg var da bosatt i Sandefjord, hadde to av sine barn hjemme, en tjenestedreng og to tjenestepikeer. Skatten slapp hun nok ikke.
Sluttelig skriver presten Stockflet: «Her boer ellers udi Sandeiord nogle fattige folch. Nemlig Berent Skrædder, Niels Bentssøn. Lars Vadbinder, Lars Halvorssøn, Bent Olssøn og Een Enge navnlig Karen Børgersdaater, huilche fornemmes at være forarmede folch».
I Sandefjord bodde i den tid 108 mennesker. Eftersom krigen skrider frem forværres forholdene. Krigen rykker mannen og sønnen bor fra gården, kvinnene blir sittende igjen alene uten hjelp, hun må pantsette og stifte gjeld. Når så mannen eller sønnen omsider efter mange år i «Kongelig tieneste paa Floden» kommer hjem – flere kom aldri tilbake – var det triste forhold som møtte dem.
[i] Sandefjords Blad, onsdag 21. april 1954; p 4; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19540421_63_91_1