Gudrun ble født i Sandefjord – familien var bosatt i Bjerggaten – 29 april 1885 og døpt[i] i Sandefjord Kirke 21 juni samme år. Foreldrene var Garver Karl Edvard Hem og Nikoline Dahlen. Som fadre fikk Gudrun [NN] B. Olsen; Kj. L. Børresen; Portør O. Børresen; Kpt. Børresen; Anne H. Børresen; og Caspara Pedersen.
Foreldrene hadde giftet seg i Stokke – der moren var fra – nesten 20 år tidligere. Ungkar og garver Carl Edvard Holm, som var født i Våle, men bodde i Sandefjord, og Pigen Nicoline Dahlen, som bodde i Melsomvik – hun var husjomfru hos skipsrederen og landhandleren Peter G. Gundersen[ii] – ble viet[iii] i Stokke Kirke – den gamle som ble revet[iv] – 17 august 1866. Begge var vaksinert mot kopper.
I et skrift[v] som omhandler Carl Edvard og Nicoline Hems efterslekt kan man lese kort om deres bakgrunn, blant annet om gården Carl Edvard kom fra, Hem i nordre Undrumsdal. Noen av bygningene kan sees på Vestfold-museet med betegnelsen «Våle-huset». Carl Edvards far ble boende i Våle til 1904, da han flyttet til Sandefjord og bosatte seg i det som nå er Landstadsgate 4. Om Gudruns mor kan man lese dette:
«Nicoline var den yngste i en søskenflokk på åtte og stammer fra en gammel Stokke-slekt i Vestfold. Hennes far, Nils Christoffersen Dahler ble lærer ved den første skole i Melsomvik fra 1826. Han var ansatt som kirkesanger i Stokke kirke til 1862 da han også sluttet som lærer. Hennes mor, Ingeborg, kommer fra en gammel slekt på Årholt i Stokke som også har sine røtter i gammel norsk bondeadel, l. a. fra Hjertnes og Hundstok i Sandar».
Og om faren:
«Han bodde i 1865 (ugift) i Storgaten sammen med garversvend Andreas Anderson, f. 1807 i Sverige. Bodde i Storgaten 107 i 1875 og hadde da en læredreng, en gårdsdreng og 2 tjenestepiker, Han kjøpte så hus i Storgaten av oberstinne Grønvold, tidligere eiet av Wilhelm Hvidt (sønnesønn av Wilhelm Hvidt d.e.). Gården brant 20.7 1874. Carl Hem var rodemester og avdelingssjef i Sandefjord Brannvesen (foto fra 1875)[vi]».
Paret slo seg ned i Sandefjord, og der i byen kom første barn til verden. Det var en gutt: Harald kom til verden 21 juni 1867 og ble døpt[vii] 21 juli i Sandar kirke. Fadrene hans var Andrea Hansdatter, Sandefjord; Pigen Hjertine Mathen, Sandefjord; Carl Edv. Henriksen (Barnets Fader); Kjöbm. O. K. Eriksen; og T. Sörensen, Gartner paa Hjertnæs.
Neste barn ble også en gutt. Gudruns storebror Nicolai så dagens lys 10 og ble døpt[viii] 31 januar 1869. Fadrene hans var Mdm Marie Jensen; Jfr. Petra Olsen Hem; Skipper Anders Thorsen; Hans Daler fra Stokke; og Ole Daler, også fra Stokke.
Tredje barn i familien ble en pike. Sophie Andrea meldte sin ankomst 30 oktober 1870 og ble døpt[ix] 27 november samme år. Denne gangen var fadrene Nikoline Hem; Jfr Caroline Hem; Politibetient Holt; Skrædder P. Steenslie; og [NN] Jørgen Aasmundsen.
Så fulgte Clara, som ble født 17 mars 1872. Hun ble døpt[x] i Sandar Kirke 28 april. Claras fadre var Mdm Gjertine Mathea Thorsen; Jfr Amalia Niels Datter; Barnets Fader; Hjøker Bertel Larsen; og Hans Anthonsen.
I 1873, nærmere bestemt 21 juni, ble det en gutt igjen – Carl Richard. Dette barnet ble døpt[xi] i den splitter nye Sandefjord Kirke 20 juli samme år. Fadrene hans ble Mdm Andrea Hem; Jfr Petrea Olava Hem; Barnets Fader; Hans Christian Hansen, Skolelærer; og Holm Anthon Hem.
Året efter fikk Carl Eduard og Nicoline en datter som fikk navn efter sin mor. Nicoline kom til verden 5 november 1874 og ble døpt[xii] 30 desember dette året. Denne gangen var fadrene Barnets Moder; Caroline Emilie Hem; Martinius Olsen Helgerød; Anton Hem; og Anders Thorsen Virik.
Nicoline fikk ikke leve opp. Hun døde av «Diarrhoe» allerede 4 april 1875 og ble begravet[xiii] 9 samme måned.
I 1875 var det folketelling[xiv]. Den ble egentlig tatt opp helt i begynnelsen av 1876, men uansett finner man familien i Storgaten i Sandefjord. Det var en folksom husstand: garveren Carl Eduard Hem og Nicoline Hem, med barna Harald, Nicolay, Sophie Andrea, Klara, og Carl Rikard var syv personer.
I tillegg var det tjenestefolk: Læredrengen Carl Anthon Christiansen (Han er oppgitt å være født i 1867, men det er naturligvis feil) fra Kodal; Gårdsdrengen Eduard Teodor Olsen (21) fra Valle; samt Tjenestepikene Trine Olsen (som sies å være født 1866, som er feil) og Malie Jacobsen (23) – begge fra Sandeherred.
I samme gård i Storgaten finner man to andre husstander: Skipsføreren Martinus Olsen og hans kone Caroline Emelie, samt bakermesteren Hans Anthon Him: både skipperkonen og bakermesteren var fra Vaale, så man kan vel anta at de var bekjente av Carl Eduard, om ikke til og med i slekt. Og da er ikke engang nevnt at det fantes en voksen hest og et føll på eiendommen, også!
Så gikk det et drøyt år, og Gudruns storesøster Nicoline Marie – men navn efter den avdøde storesøsteren – så dagens lys utpå høsten, 5 oktober 1877. Da hun ble døpt[xv] 4 november var fadrene Kone Gjerthine Mathea Thorsen; Pige Caroline Daler; Skrædder Peder Andreas Steensli; Ungkarl Alfred Hem; og Skibsfører Hans Sørensen.
De neste tre barna var alle gutter. Først i trioen kom Christoffer, 8 mai 1879. Dåpen[xvi] fant sted 29 juni og ved den anledning var fadrene Mad Gjertine Thorsen; Jomfru Caroline Dahler; Skibsfører Anders Thorsen; Skibsfører Ole Dahlen; og Skrædder Peter Andreas Steensli.
Så fulgte Kolbjørn som ble født 6 oktober 1880. Kolbjørns dåp[xvii] fant sted 29 desember samme år. Fadrene var Moderen; Frøken Ida [NN]; Skibsfører Martinius Olsen; Skibsfører Ole Dahlen; og Styrmand Ole Kr. Hem.
Nesten hundre år senere hadde Sandefjords Blad en liten artikkel[xviii],[xix] om Kolbjørn Hem, som gir inntrykk av hvor rikt begavet flere av barna i søskenflokken var.
«Musikklivet i Sandefjord
Kolbjørn Hem – lovende ung fiolinist som døde ung
Kolbjørn Hem var født i 1880 av foreldrene Carl E. Hem og Nicoline, f. Dahler i Melsomvik.
Av hans søster fru Gudrun Hem Asheim har jeg fått utfylle nde opplysninger om denne dyktige og tidlig modne musiker. Han er nemlig nevnt allerede 5/2 1894 (14 år gammel) som fioliist i et musikkensemble som assisterte ved Sangforeningens konsert og som besto av hvalfangstbstyrer Chr. Sørensen, cello, hans frue piano, og lærer Hegna, organist Sannerud og Kolbjørn Hem, de tre siste fiolin.
Neste gang han er nevnt spilte han ved en aftenunderholdning som Sangforeningen hadde i midten av februar 1896, denne gang sammen med frk Halvorsen, Lunden, orgaist Windingstad, lærer Hegna, vognmann Karl Olsen og en herr Mathisen.
Midt i April samme året var han igjen ute med sin assistanse, denne gang ved en konfirmasjonsfest som Avholdsforeningen hadde. her hadde han en mer selvstendig musikkavdeling akkompagnert av frk. Anna Nilsen, og hvor dennes søster Alvilde sang.
Ved høstens konfirmantfest 7/10 1896 assisterer han også, med frk. Anna Nilsen igjen som akommpagnatrise. De spilte etpar nummer som gjorde megen lykke står det i Sandefjords Blad.
I januar 1898 assisterer han ved Avholdsforeningens basar i det nye lokalet i Jernbanealleen, som nettopp var innviet (midt i desember 1897), men nå blir han akkompagnert av frk. Linaae.
Hans første musikklærer har sikkert vært musikus Larsen, og etter Middelskoleeksamen reiste han til Kristiania og tok fiolinundervisning hos Gustav Lang. Det var vel etter denne at han hadde e annonse i Sandefjords Blad hvor han meddelte at han tok imot elever i fiolinspill.
Etter endt utdannelse ved musikkonservatoriet, hvor han også lære å spille piano, er han tilbake i Sandefjord og annonserer sin egen konsert med assistanse av sangforeningen og en akkompagnatrise i Avholdslokalet 6/10 1899. Hennes navn er ikke nevnt, men det har vel vært ente frk. Nilsen eller frk. Linaae. Dessverre har jeg ikke funnet noe referat fra konserten.
Men det må vel ha gått bra, for 19/10 1899 averterer han i Vestfold at han mottar elever i fiolin og piano til kr. 4,- pr måned (elev av Musikkonservatoriet).
Dermed er det slutt med navnet Kolbjørn Hem i Sandefjordsavisene inntil dødsannonsen sto 25/10 1906. Han døde samme dag som Horda-Hauge. Denne fikk en lang nekrolog i Sandefjords Blad, men intet er nevnt om Kolbjørn Hem.
Fru Hem Asheim for teller i sine brev at han fra ca. 1900 spilte i Centralteatret i Kristinia, og deretter reiste til en bror i Amerika, men kom nokså snart tilbake. Det var vel med ham som med Håkon Bergan at livet for en yrkesmusiker den gang var altfor stressende. Han kom iallfall hjem med ødelagte nerver, men det var jo temmelig leit at Sandefjord hadde glemt denne dyktige fiolinisten og pianisten som i sine unge år alltid var så villig til å assistere ved enhver anledning».
Den siste gutten var Einar. Han meldte sin ankomst 19 juni 1882 og ble døpt[xx] 6 august i nærvær av fadrene Madame Thorsen; Mad Caroline Hem, f. Dahlen; Bødker Anders Thorsen; Kjb Hans Gram; og Alfred Olsen.
Og dermed var det Gudruns tur: tolvte barn og yngst i en søskenflokk på elleve – og sikkert omsvermet av dem alle sammen.
Det var folketelling[xxi] igjen for 1885. Familien bor fremdeles i Storgaten – mor, far og de elleve ungene. I tillegg, og av begripelige grunner, har de flere tjenestefolk. Dorthea Christoffersen (24) fra Tjøme var tjenestepike, mens Helga Gabrielsen (19) også fra Tjøme og Gjertine Jacobsen fra Stokke begge var «barnepige»: man kan vel forstå Fru Hem! Og, til slutt, en garverlærling, Carl Victor Asp – en 15-åring fra Sverige.
På eiendommen fant man også en annen forholdsvis stor familie: legen Hans Gunntjof Kristofer Freng fra Taasen i Vestre Aker, og konen Betzy Johanne, født Bruu – hun var fra Tønsberg. Han var 32 og han, 29, og de hadde antagelig vært gift rundt 5-6 år – barna var Thordos (?), født i Stokke 1880; Johannes, født i Tønsberg 1881, Lars, som var født i Sandefjord i 1884. Den yngste var Signe som var født 1885 og altså jevngammel med Gudrun.
Ekteparet Freng holdt seg også med tjenestefolk – Barnepiken Elen Abrahamsen (23) fra Tønsberg; Stuepiken Severine Hansen (25) fra Sandefjord; og Tjenestepiken Marie Samuelsen (26), også fra Sandefjord.
Dr. Freng hadde med seg to yngre søstre, Alfhild (23) og Haldis (21), begge født i Stokke. Haldis hadde tatt seg arbeide – hun var kassererske. Og, til slutt av de tilstedeværende, Andreas Nielsen (53) fra Kvelle; Anne Kathrine Nielsen (63) fra Sandeherred – gjetningsvis ektefolk – og to yngre damer man kan anta er deres døtre: Anna Nielsen (28) og Juliane Nielsen (33) – begge betegnet som «Sypige».
Året efter fikk familien siste barn, og Gudruns eneste lillesøster. Dagny kom til verden 8 juli 1886 og ble døpt[xxii] 22 august. Dagny fikk fadrene Stud. H. Hem; [N] N. Hem; og Andrea Hem – bare tre, et par navn er kanskje uteglemt av kirkebokføreren.
Et par år senere ble det nok litt oppstandelse i familien: Gudruns eldste bror, Harald, som efter hvert var omkring 20 år gammel og student, klarte å besvangre en Sandefjords-dame, Augusta Emilie Vallin, og 16 desember 1887 kom Einar Eugenius til verden. Han ble døpt[xxiii] 9 januar1888, og fikk da fadrene Kone Josephine Dorthea Nielsen i Sandefjord; Pigen Anna Sibille Kristophersen, Sandefjord; Snedker Gullik Nielsen, Sandefjord; Sjømand Niels Lauritz Kristensen, Sandefjord; og Sjømand Olaf Olsen, Bugaarden.
Neste folketelling[xxiv] fant sted i 1891, men der er mye av informasjonen gått tapt – men den bekrefter at Gudruns far var eier av gården i Storgaten, den bestod av forhus og sidebygning, begge i to etasjer.
Omkring denne tiden burde Gudrun begynt i skole, men hun er ikke funnet i Digitalarkivets database[xxv] over elever ved Sandefjord Folkeskole – men det kan skyldes en transkripsjonsfeil, like mye som muligheten for at hun fikk undervisning på annet vis.
Da Gudrun var omkring ti år gammel opplevet hun å miste sin far, han ble bare 51 år gammel. Garvermester Karl Edvard Hem døde 22 desember 1895, og ble begravet[xxvi] 30 samme måned. Det var vel en heller dempet jul dette året. Det kan tenkes at dødsfallet var ventet, for det oppgitt en dødsårsak som inneholder ordet «Lunge», og det er notert at han hadde hatt legetilsyn under sykdommen.
Med det forsvinner Gudrun og familien av syne frem til folketellingen[xxvii] i 1900. Moren har klart å beholde huset i Storgaten – ikke alltid gitt når familieforsørgeren gikk bort i denne tiden – og også firmaet, «Firma C. E. Hem», som drev «Garveri & skomagerforretning».
Det vil si: det var nok sønnen Nicolay som drev garveriet – han er ført opp som «Garvermester (Compagnon Firma C. E. Hem)» i folketellingen. Andrea har fått oppgaver hjemme – hun er «Husbestyrerinde», mens Marie er «Ansat som kontordame (trælastfor.)». Gudruns storebror Kristoffer er «Maskinist Dampskib (Capella)». Den yngste gutten, Kolbjørn, har ikke noe yrke oppgitt og var vel fremdeles under utdannelse, som sikkert Gudrun var også. Yngstepiken, Dagny, er også uten yrke på denne tiden – men hun var da også bare 14 år gammel.
Med fire voksne eller nesten-voksne døtre hjemme syntes vel Nicoline Hem at det var unødvendig med så stort tjenerskap, og dette består da av kun Pauline Paulsen, en 17 år gammel kokkepike fra Stokke.
Sandefjord opplevet en stor bybrann[xxviii] i 1900, den begynte natten til 16 mars. Om familien Hems gård gikk med vites ikke, men hun bodde fremdeles i Storgaten et par år senere, så kan hende gikk det godt. men om det gikk godt, må det ha vært nervepirrende – gården de bodde i, 109d, lå tvers over gaten for Kirken, som var en av de siste bygningene som brant[xxix]:
Utpå høsten samme år er det, kan hende, «vår» Gudrun som viser seg i avisen[xxx] i forbindelse med et godt formål:
To år efter dette ble Gudrun konfirmert[xxxi] i Sandefjord Kirke. Det skjedde 6 april 1902. Gudrun er ført opp som nummer 3 av 13 piker – det var 16 gutter i kullet – hun fikk den interessante karakteren «Næsten udm. god».
De neste årene er Gudrun «usynlig» – det er ikke funnet noen kilder som nevner henne. Hun må ha gått på skole deler av tiden, og efterhvert fått seg en tannlegeutdannelse, for det er som ferdig utdannet tannlege hun dukker opp igjen.
Det skjedde 26 januar 1907, da hun averterte i Sandefjords Blad[xxxii] at hun skulle åpne en praksis tidlig neste måned:
Noe særlig tidligere kunne hun knapt komme i gang for, som man kan lese i Norsk Magazin for Lægevidenskaben[xxxiii] i 1907:
«Februar 11te er Niels Bakke, Emma Ek, Lorentz Peter Elster Gedde Dahl, Gudrun Hem og Rudolf Wilhelm Markussen autoriseret som tandlæger».
Uten at det har noen egentlig betydning, kan man nevne at Norges første kvinnelige tannlege, Petra Lie, døde samme høst – slik at Gudrun fikk være hennes kollega i noen måneder dette, første, året hun var i praksis.
Lokaler skaffet hun i Falleths gård[xxxiv] – uten at det er umiddelbart er klart hvor den lå med mindre der var Falleth – en konditor – som eiet gården der hun og foreldrene bodde.
Det siste henger i det minste sammen med
Det fantes tannleger i byen fra før av – Thorbjørn Freberg og Egil Endresen – men det ser ut til at det var rimelig fred og fordragelighet mellom dem. I det minste klarte de å samordne kontortiden om sommeren[xxxv]:
Og Egil Endresen hadde sin praksis et sted der hun var kjent[xxxvi]:
Samme sommer tok Gudrun et par dager fri: hva hun gjorde og hvor hun reiste er tapt i historiens tåker[xxxvii]:
Senere, samme høst, var hun igjen bortreist[xxxviii] – men denne gangen forteller hun hvorfor:
Når hun forteller[xxxix] at hun vill være bortreist i romjulen følgende år, så var nok det av mer private grunner – men hvilke de var, er naturligvis tapt.
Gudrun hem mistet sin mor, Nicoline, i 1909 – Nicoline gikk bort 8 november det året og ble begravet[xl] 13 samme måned. Hun hadde hatt et lungeproblem, og efter hvert førte dette til hjertelammelse – selv om hun hadde legetilsyn. Da hun gikk bort bodde hun i Storgaten 17, der sønnen hennes også holdt til.
Om nummereringen av gårdene i Storgate er blitt endret opp gjennom årene vites ikke med sikkerhet, men Gudruns egen beskrivelse av hjemmet stemmer ikke helt med den gården som har nummer 17 i 2021:
To år senere var hun igjen på julebesøk[xli] et eller annet sted:
I 1910 var det folketelling, og i den finner man Gudrun Hem i Kongens Gate 5[xlii], der hun bor sammen med den yngre søsteren Dagny. Gudrun er ugift og Tandlæge av yrke; Dagny er også frøken fremdeles, og har antagelig skaffet seg jobb som kontordame på et sakførerkontor.
Broren Nicolai var fremdeles garver, men bor i en annen gård, Storgaten 17, enn der de bodde før[xliii].
I 1912 var Gudrun Hem 27 år gammel, ugift – men i full jobb og, ovenikjøpet, en jobb der hun sikkert tjente rimelig godt målt mot hva andre kvinner kunne oppnå. Fri og frank kunne hun unne seg litt luksus – og la seg inn på Sandefjords Bad den sommeren[xliv]. Kan hende var hun spent på om det var noen attraktive unge menn der, også – og det kan man vel ikke fortenke henne.
Om det var på Badet eller annetsteds, så traff hun efterhvert en herre som passet henne, søt musikk oppstod, og det ble holdt bryllup[xlv] på hotell Continental i Kristiania mellom frk. tandlæge Gudrun Hem og ul. premierløitnant stud. real Ingv. Asheim, 3die juledag 1915.
De var blitt viet[xlvi] i Gamle Aker Kirke – Ingvald Asheim bodde i Dahlsbergstien på denne tiden – tidligere på dagen. Som forlovere hadde de Afdelingsingeniør O. Sturud i Wssels gate 11, og Casserer Hans Jac. Prytz i Boligbanken i Kristiania.
Ekteskapet ble notert[xlvii] også i Skandinaven, en norsksproglig avis i Chicago, fire uker senere.
Ingvald Asheims karriere skulle bli oppsummert, kort, 35 år senere, på denne måten[xlviii]:
Asheim, Ingvald,
lektor ved Sandefjord komm. h. almenskole, adr. Sandefjord, f. 9. oktober 1884 på Stord, sønn av lærer Johannes Olsen Asheim og Martha Pedersen. Adt. 1905. Krigsskolens ned. avd. 1906. Lærerskoleeks. 1907. Mat.-natv. embetseks. 1922, bifag: kjemi, botanikk, fysikk, hovedfag: geografi. Ped. eks. 1921. Stipendreise til Tyskland 1934, til Danmark 1938, til England og Sverige 1948. Lærer ved Askim komm. h. almenskole 1907-12. Vikariater ved forskj. skoler 1912-15. Overlærer (lektor) ved Tønsberg komm. almenskole 1919-1936. Lektor ved Sandefjord komm. h. almenskole fra 1936. * 28 desember 195, tannlege Gudrun Hem, f. 29. april 1885 i Sandefjord. 1 søn, 2 døtre».
Gudruns tilkommende, i motsetning til henne selv, tok seg rikelig tid med å fullføre utdannelsen – og kan hende lå det også økonomiske grunner bak. Han livnærte som lærer seg under studiene: samme år som Gudrun åpnet sin praksis ble han ansatt som midlertidig lærer på Askim kommunale høyere almenskole med en lønn på 1100 kroner i året[xlix]. Flere slike jobber skulle følge, og i tillegg forsøkte han å søke stipendier: han fikk 150 kroner fra Professor R. Collets legat i 1914[l]; formålet var å studere havfaunaen i Kristianiafjorden[li].
Ingvald Asheim var en ivrig Frimurer, og var «Ordførende Broder» i losjen «Sandefjords broderforening under St. Johannes logen Oscar til den kronede bøg», fra 1934 til 1955.
De nygifte bosatte seg i Sandefjord, i hennes leilighet i Kongens gate 5, altså der Tesalongen senere ble innrettet. Det var der de bodde da Gudrun fødte parets første barn, en pike. Synnøve så dagens lys 26 april 1917 og ble døpt[lii] i Sandefjord kirke 1 juli samme år. Fadrene hennes ble Fru Marthe Asheim fra Brunlanes; Frk. Dagny Hem; Tandlæge Jon Nielsen, Kristiania; og Tandlæge Einar Hem, Sandefjord – den siste var vel Gudruns tre år eldre bror. I forbindelse med dåpen får man også vite at Gudruns mann hadde fått seg jobb som aksjemegler i Sandefjord.
Neste barn skulle bli en gutt. Finn meldte sin ankomst 23 juli 1918 og ble døpt[liii] i Sandar kirke – for nå var familien flyttet til Sole, omkring tre kilometer i luftlinje, syd for Sandefjord sentrum. Dåpen fant sted 13 oktober. Finns fadre ble Lars Johannes Asheim; Ingeniør Kristoffer Hem – han var vel Gudruns bror; Fru Ingeborg Grann; og Gjertrud Johnsen [?].
I 1922 ble Ingvald Asheim ferdig med sin avhandling. En samling[liv] oppgaver gitt til den Matematisk-Naturvitenskapelige embedseksamen noterer:
«2. sem. 1922.
(Selvvalgt avhandling).
Aarsaker til nedbørsvariationerne i Vesteuropa (Norge).
Temperatursvingninger i Nordatlanteren og i atmosfæren. Isforholdene
i de arktiske hav.
(Ingvald Asheim)».
Han fikk karakteren «godt» (2.70)[lv] – som jo var tilstrekkelig, men ikke så mye å skryte av efter å ha studert i så mange år. På denne tiden var han overlærer i Tønsberg, men fikk ansettelse som lektor årer efter[lvi].
Gudrun er nevnt – det skulle jo bare mangle – i «Norges tannlæger[lvii]» fra 1929, men under sitt navn som gift:
«Gudrun Asheim, f. Hem, datter av garverieier Carl Edvard Hem og Nicoline Dahler, f. i Sandefjord 29. april 1885. B. Sandefjord. N. T.eks. 1906, M. N. T. F. 1908, V. tf. Sekr. i V. tf. 1911/12, suppl. fra V. tf. til N. T. F.’s repr.skap 1922/26, suppl. i V. tf.s’ styre 1924/25.
* i Kristiania 1915 med lektor Ingv. Asheim, f. på Stord 1884.
Barn: Synnøve, f 26 april 1917 i Sandefjord; Finn, 23 juli 1918 i Sandeherred, Gudrun-Sophie, 16 februar 1927 i Sandefjord».
Man kan ikke vite om Gudrun fikk noe betalt, eller kanskje Tannlegeforeningen fikk, men hun er en av mange tannleger som anbefalte[lviii] tannpastaen SI-KO i 1927 i en flerårig kampanje med helsides annonser i en lang rekke aviser.
Hun er med i samme kampanje i en individuelt utformet annonse, som tydeligvis er komponert tidlig samme år – men her er hentet fra Dagbladet[lix] sommeren 1928. Kampanjen fikk også en amerikansk forgrening – der ble tannpastaen markedsført under navnet NORSIKO, i det minste i Norgesposten i New York[lx], der også Nordisk Tidende kom ut[lxi].
Samme år som Gudrun skrev på støtte-erklæring nummer 198 for Si-Ko, fikk hun hennes og Ingvalds tredje og siste barn. Dette var en pike som kom til verden 16 februar 1927: dåpen hennes kan ikke dokumenteres, for disse kirkebøkene er under 100 år og derfor klausulert. Men pikebarnet ble nok døpt, og fikk navnet Gudrun Sophia: Senere ble hun visst kalt Gurre.
Mens Gudrun, tilsynelatende, arbeidet ufortrødent i sin praksis, var mannen mer urolig og ambisiøs: i 1931 søkte han stillingen som bestyrer ved Drøbak høyere skole[lxii].
I 1932 dukker Gudrun Hems navn opp igjen i Sandefjords Blad, denne gangen i en annonse[lxiii] som, tilsynelatende, er en felles for alle tannlegene i byen – hun er fremdeles den eneste kvinnelige i sin profesjon:
I 1933 får man vite at Gudrun, i det minste i sine yngre dager, også var en ivrig amatørskuespillerinne i Sandefjord, og deltok i flere oppsetninger i lokal regi.
Dette kommer frem i en helsides artikkel i Sandefjords Blad[lxiv] lille julaften, dette året, der signaturen «Ego» deler sine minner om teater i Sandefjord siden århundreskiftet. Det fører for langt å gjengi denne artikkelen her, men den har også tre billeder der Gudrun er med som en av skuespillerne.
«I 1908 opførtes «Vekkeuret». De optrædende er fra venstre til høire: Frk. Gudrun Hem (nu fru Asheim), ingeniør A. Corneliussen, frk. Helga Nilssen, Olaf Søthren, frk Petra Gogstad (nu fru Andersen), frk. Esther Grøntoft, kjemiker Gustav Meyer og kjøbmand C. L. Carlsund.
Under en av forestillingene hendte det fatale at den vidunderlige fotograf, C. L. Carlsund, i det øieblikk da han skal si: «Mine damer og herrer, apparatet er i orden», da ramle like god statv og apparat sammen. Jubel «både på scenen og i salen». Fotografen tok imiderltid situasjonen med prisverdig ro, samlet sammen, og la med en stor gestus til salen det sorte fløielsklæde over apparatet og fotograferte herskapene på scenen[lxv]».
Året efter, i 1909, var det en ny forestilling:
«I 1909 hadde Sandefjords Seilforening et marked i hotell «Kong Carl»s festivitet. Blant de optredende var nu avdøde fotograf og senere tannlæge Galtung. Herr Galtung var direktør for et vokskabinett. Figurene i dette kabinett bestod av forskjellige han- og hunkjønn her fra staden. Voksfigurene var innpakket i en stor pianokasse og lå stablet ovenpå hverandre, visstnok til mindre glede for figurene selv. En av voksfigurene, en nu avdød tannlæge, hvisket på scenen til direktrøen at skulde kallkvele ham når forestillingen var over. Det kan jo også være forståelig idet nevnte «voksfigur» lå underst i kassa.
Direktørens tjenende ånd tok figurene frem og direktøren gjorde rede or hva de forskjellige figurer fremstilte. Som Norges første kvinnelige soldat optrådte C. L. Carlsund, iført fru Julied Wendts «underbensbukser», frk. Gudrun Hem som den første talende dukke, vaktmester Jensen som mekanisk trommeslager o. s. v. Direktøren hadde også anskaffe sig medhjelper til å koste støv av figurene med en ang fjærkost. – Hvorvidt Galtung hadde vært så utspekulert at han hadde nysepulver eller pepper op i kosten, skal være usagt, men det vakte vild jubel da voksfigurene begynte å nyse.
Så var det Napoleon ved Waterloo sammen med sin berømte hest. Men hvordan skulle man skaffe hesten? Galtung greide med sin vanlige skarpsindighet å få lånt «Toffe» Castbergs lille Shetlandsponni, «Tom». Denne blev med megen møie og stort besvær halt opp gjennem hotell «Kong Carl»s steile trapp. At ponnien «gjorde» sig godt vil sikkert de nulevende tilskuere erindre. Ponnien gjorde nemlig «hestepærer» på scenen. Var det vanskelig å få ponnien op, gikk det ikke lettvintere å få den ned. Da ponnien skulde ned meldte vanskelighetene sig, og det var ikke bare til udelt glede for hjelperne å praktisere dyret ut. Ponnien hadde nemlig liten lyst til å vandre trappen nedover. Under nedfarten greide den å spjære skolebestyrer Steinsets forholdsvis nye bukser. Det var heller ikke fritt for at den i redselen over den steile trapp efterlot sig sine visittkort. Si så at man ikke kan ha moro både i sal, på scene og bak kulissene[lxvi]».
Det skulle bli flere slike triumfer:
«I 1911 eller 1912 opførte Den Dramatiske Forening syngestykket «De uadskillelige» for den forholdsvis nystiftede «Sandefjords selskabelige forening». – Dette stykke satte store krav til de optredendes musikalske evner og stemmemidler. Stykket blev glimrende utført og høstet stort bifall.
Forberedelsene til dette stykket med lese- og sangprøver krevet intenst arbeide gjennem lengere tid før opførelsen fant sted. De tre gratier ble spilt av frøknerne Esther Grøntoft, Gudrun Hem og Unni Eng. Egil Endresen var «Klister», frk. Marit Hansen «Tante Malla», Sigurd Freberg «Løitnanten», Edvard Andersen «Kadetten» (Fuglefengeren). Dessuten var der en del andre agerende som nærmest fungerte som statister. Draktene var i gammel stil fra første halvdel av det 19. århundrede, og det var utrolig hva man hadde fått samlet sammen. Sminkingen og maskeringen var utført av nå avdøde malermester Sørensen[lxvii]».
Revyen «Under Vola Fjeld» ble oppført i 1915. De optredende var, fra venstre til høyre:
«Fru Gudrun Hem Asheim som kokke hos kongen, frk. Mimmi Andersen, Heimdal, som fru Spekk, Hans Winge Sørensen som B. Dybwad Brochmann (den nu nyvalgte stortingsmann for Samfundspartiet og som i den tid var kontorchef ved Gimle Fabrikker. Brochmann var også, som det vil erindres, formann i «Sandefjords Diskusjons- eller Samtaleforening» og fik i sin tid en rekke av foreningens medlemmer med på å sende et telegram til «Tre-Konge-Møtet i Malmø», hvilket telegram ikke blev referert på Kongemøtet men telegrammet hadde sikkert kostet flesk). Videre kontorist Johannes Dahl i Kongens rolle, skolegutt Johan Grann som telegrafbud, cand. jur. Lorentz N. Kvam i prinsessens rolle, kontorchef Edvard Andersen, Heimdal, som kommunestyremedlem, o.r.sakfører P. Irgens Odberg som den fallerte hotellvert Spekk og kjemiker Meyer som soldat fra Håøya. Instruktør ved denne forestilling var tannlæge Egil Endresen Teatermaler var nåværende samlagsbestyrer S. Jul. Jensen. Akkompagnetrise var fru Ellinor Gulliksen. Instruktrise for balletten var fru direktør Larsen og suffløse fru kjemiker Meyer. Blant øvrige optrædende var frkn. Judtih Bogen og Hedvig Berg. På repertoaret var der bl. a. en vise om Treschow og hans lyskilder (kraftselskap). – Grunnen til at denne vise er kommet med var at lyset en kveld under et større selskap der blev holdt på hotell «Atlantic» plutselig blev helt borte, og hadde forvoldt de mest pussige situasjoner. Treschow undlot ikke å hevne sig, for en av forestillingskveldene meldte han pass med lyset[lxviii]».
Våren 1934 trengte Gudrun hjelp: om det var i huset eller på kontoret er ikke sagt, men siden hun bruker tannlegebetegnelsen i annonsen[lxix] er det kanskje helst det siste:
Samme år reiste hun bort halve august, og meddelte dette i avisen[lxx]:
Og da hun var tilbake[lxxi]:
Denne ferien må ha vært vellykket, for hun gjentok den året efter[lxxii]:
I 1936 fikk Ingjald en stilling som midlertidig lektor ved Sandefjord høyere skole[lxxiii]. Sandefjords Blad meldte det samme – og gjenga en liten levnetsbeskrivelse:
«Lektor Asheim der som bekjent er bosatt i Sandefjord er født på Stord 9-1-1884, hvor faren var lærer.
Han blev student i 105 og tok lærerskoleeksamen i 1907. I 1922 fullførte han matematisk naturvidenskapelig embedseksamen og det påfølgende år tok han også pedagogisk eksamen. Fra 1907-12 var herr Asheim lære ved Askim kommunale høiere almenskole, var senere vikar og har siden 1919 vært lektor ved Tønsberg høiere almenskole».
Et par år senere, våren 1937, trengte Gudrun på ny hjelp i huset – denne gangen er det klart at det er hjemmet det dreier seg om[lxxiv]:
Om familien da allerede var flyttet til Virikveien 17 er usikkert, men tidlig i 1938 er de helt sikkert kommet i hus der[lxxv]:
Samme år kan man lese i ligningen[lxxvi] for Sandefjord at Ingvald Asheim – Gudrun har vel overlatt slikt til ham, så det gjelder sikkert deres felles forhold – har en formue på 97 000 kroner og en inntekt på 15 000.
Dermed kunne familien, selv om den var flyttet, rolig ta ferie i august[lxxvii]:
Nå er det ikke sikkert at familien reiste så skrekkelig langt, for da Gudrun kom i tanker om at hun trengte en hjelpende hånd på kontoret rykket hun in denne annonsen[lxxviii] midt i ferien:
Med andre ord, familien hadde tilgang til et ferie-sted på Østerøya: om de hadde skaffet seg en hytte, hadde slektninger der, eller ganske enkelt leiet seg inn på en gård er ikke godt å si – men den dagen det kommer en telefonkatalog for Østerøya for dagen skal man få svar på denne gåten! Og en uke senere annonserte[lxxix] hun i avisen at hun ville være tilbake på arbeid 22 august.
Hun fikk sikkert tak i en pike til kontoret, men det gikk visst ikke helt som forventet, og allerede i slutten av november var hun i markedet igjen[lxxx]:
Året 1939 – som skulle oppleve så mange skjebnesvangre begivenheter – tok Gudrun ferie i juli og første halvdel av august, som hun pleide[lxxxi]. Og åpnet kontoret igjen – som vanlig – 17 august[lxxxii].
Senere samme år, 24 år efter at Gudrun selv hadde stått brud, var det datteren Synnøves tur[lxxxiii]:
I 1940 ble Norge okkupert, men det ser ut til at tannlegene fortsatte omtrent som før: i det minste fortsatte de felles annonsene: tannlegene har nå øket i antall til 13, men Gudrun er fremdeles den eneste kvinnen blant dem:
Om det var krig og okkupasjon – Gudrun tok sin ferie likevel og annonserte[lxxxiv] at hun kom tilbake på kontoret fra 19 august 1940. Litt senere averterte hun efter hushjelp igjen:
Helt i slutten av året, ble det notert i Sandefjords Blad[lxxxv] – ikke i en annonse – at Gudrun og Ingvald feiret sølvbryllup 27 desember 1940.
Halvannet år senere ville Gudrun ha litt hjelp i haven, også, og averterte[lxxxvi] efter en «En ung arbeidsom gutt eller pike» som kunne påta seg dette.
I 1942 utga Sandefjord og Omegns Turistforeningen en liten bok[lxxxvii] med oversikt over de forgagne ti år. Som vanlig søkte man støtte fra næringslivet for å finansiere et slikt skrift, og fikk det i form av annonser – blant andre fra Gudrun Hem Asheim.
Samme år var det igjen ledig plass[lxxxviii] for en pålitelig hushjelp som var flik i matlagning hos tannlæge Gudrun Hem Asheim.
Litt senere, i mars, ble Ingvald Asheim arrestert – han var en av 12 lærere i Sandefjord og Sandar som ble tatt i forbindelse med lærerstriden i 1942, og påført «det om lag ½ år lange fangenskapet med Stavern og Grini som mellomstasjoner før det 2 uker lange oppholdet med fysisk terror og psykisk tortur på Jørstadmoen, samt den forferdelige transporten med jernbanens kuvogner og «slaveskipet» Skjerstad fram til Kirkenes[lxxxix]».
Gudrun ble igjen og hadde, selvfølgelig, yngstedatteren Gurre hos seg. Det var kanskje det som gjorde at hun likevel, som sedvanlig, reiste bort i sommerferien – hun gjenopptok sin praksis 24 august 1942[xc].
To og et halvt år senere gikk krigen mot slutten, men man måtte naturligvis fortsette å ta seg av det daglige, og nå måtte Gudrun atter en gang skaffe seg en hushjelp:
Senere samme år averterte[xci] hun igjen, men denne gangen antagelig for et av barna – gjetningsvis sønnen Finn – for den ledige posten var i Oslo:
Hushjelper varte ikke så lenge – i januar 1946[xcii] måtte Gudrun finne en ny, igjen, men man får i det minste å vite at nå var det ingen av barna som bodde hjemme lenger!
Senere det året får man vite at Gudruns mann hadde funnet seg en rolle i Heimevernet, og var sjef for Folehavna fort, der det skulle holdes prøveskytning – kanskje med forsvarsministeren tilstede – 5 november[xciii].
Selv suksess-fulle tannleger kan rammes av små uhell, som det skjedde for Gudrun Hem i mars 1947[xciv]:
Et par år efter døde Gudruns eldre bror, Carl Richard, som var utvandret til Amerika[xcv]; han ble 76 år gammel.
Efterhvert ble det vel aktuelt med barnebarn – det er vel dét som lå bak annonsen[xcvi] mot slutten av 1950:
I boken «Norske tannleger[xcvii]» i 1950 kan man lese om Gudrun:
«ASHEIM, GUDRUN HEM, født 29/4 1885 i Sandefjord. Foreldre: Garverieier Carl Edvard Hem og hustru Nicoline f. Dahler. Utdannet ved Dr. Sandblos privatklinikk. Norsk tannlægeeksamen 1906. Medlem av Den norske tannlægeforening siden 1907. Praksis etter tannlægeeksamen i Sandefjord.
Gift 29/12 1915 i Sandefjord med lektor Ingvald Asheim, født 9/10 1884, sønn av lærer Johannes Asheim.
Barn: Synnøve, f. 27/4 1917, Finn, f. 23/7 1918, Gudrun Sophie, f. 16/2 1927.
Nåværende adresse: Sandefjord».
To år senere døde Ingjalds mor, Gudruns svigermor, Martha Asheim i Stokke[xcviii].
Gudruns mann var en respektert borger – han var varamann til representantskapet i Privatbanken i Sandefjord[xcix].
Gudrun var tross alt født i 1885, og i 1955 fylte hun 70 år. Det er ikke overraskende, derfor, å finne den følgende lille annonsen i Sandefjords Blad fredag 20 april 1956:
Året efter er det andre sysler som opptar Gudrun[c], selv om det ikke er klart hva disse er:
Gudrun Hem og Ingvald Asheim fikk et langt ekteskap – men rakk ikke helt å feire gullbryllup, for Ingvald døde[ci] 26 juli 1965, omkring 81 år gammel.
Når Gudrun flyttet fra Virikveien til Fjellveien er ikke kjent, men 23 september 1972 var hun bosatt der, da hun var en av de mange som hadde undertegnet et opprop[cii] om å stemme ja i folkeavstemningen om medlemskap i EF to dager senere, 25 september. Men det hjalp ikke.
Seks år senere, bare noen uker efter at Sandefjords Blad hadde snakket med henne om broren Kolbjørn, døde Gudrun. Dødsannonsen[ciii] stod i Sandefjords Blad 10 juni:
Sønnen Finn: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042204101; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013042906045
Sandefjords Blad hadde en nekrolog over Gudrun Hem Asheim[civ]:
«En av Sandefjords eldste innbyggere, tannlege Gudrun Hem Asheim Fjellveien 2C, døde 9. juni 93 år gammel. Gudrun Hem Asheim var en levende byhistorie, alltid opptatt av og bekymret for byens ve og vel. Hun kjente dens historie som få andre, og like til det siste var hun opptatt av byen og dens utvikling.
Gudrun Hem Asheim ble uteksaminert som tannlege i Oslo allerede i 1907, og var i den tid en av Norges første kvinnelige tannleger. Hun var født 29. april 1885 og datter av garverieier Carl og Nicoline Hem. Tannlege Gudrun Hem Asheim praktiserte i 49 år, og la ned sin praksis i 1956. Hun var gift med lektor Arild Asheim, og ekteparet hadde tre barn.
Det som spesielt karakteriserte tannlege Gudrun Hem Asheim var det nitide og grundige arbeide hun utførte, og det er mange i Sandefjord som er takknemlig for hennes tannlegegjerning. Hun delte sin dag mellom tannlegegjerningen og hjemmet, men var medlem av en lang rekke humanitære foreninger. Sandefjord Lotteforening sto hennes hjerte særlig nær, og hun omfattet des arbeide med særlig interesse. Hun ble også tidlig medlem av Vestfold Tannlegeforening, som hun satte særlig høyt.
Gudrun Hem Asheim begynte sin tannlegepraksis i gullsmed Bergs gård (nå Tesalongen) og flyttet så sitt kontor til Jernbanealleen 27. De siste årene hadde hun kontor i Virikveien 17, hvor hun også hadde sitt hjem. Tannlege Gudrun Hem Asheim var så heldig å kunne nyte godt av en god helbred og like til siste dag bevarte hun sin åndsfriskhet. Det var da særlig nyheter både ute og hjemme som opptok henne, samtidig som hun var et naturlig sentrum for sin familie».
Også bisettelsen ble nevnt i avisen[cv]:
«BISETTELSE
En stor flokk av slekt og venner var møtt frem i Ekeberg krematorium da Gudrun Hem Asheim ble bisatt. Minnestunden ble innledet med musikk[cvi] «Våren» av Grieg, spilt av Odd Hannisdal, violin, og Leiv Berulfsen, orgel. Derefter sang Arne Kristian Solbakken, «Hymne» av Nils Larsen. Før talen sang den store forsamlingen, «Gud, når du til oppbrudd kaller». Sogneprest Gerhard Skarlund forrettet og talte, han knyttet sin minnetale til ordene i Matt. 11, 28 «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære. Jeg vil gi dere hvile, sier Herren».
Etter talen brakte soknepresten en siste hilsen og tak, fra barn, barnebarn, svigerbarn, olderbarn, øvrig slekt og venner og lyste i takknemlighet og kjærlighet fred over hennes gode minne. Etter fellessangen, «O, bli hos meg» var sunget, så sang Arne Kristian Solbakken «Åndens Herre, du skal råde, for de skatter du meg gav». Etter jordpåkastelsen og velsignelsen ble båren senket til tonene av «Solefallsang» av Ole Olsen, spilt av Hannisdal og Berulfsen».
[i] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 49
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628060503
[ii] Folketelling 1865 for 0720P Stokke prestegjeld; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038117000915
[iii] SAKO, Stokke kirkebøker, F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. I 8, 1858-1871, s. 283
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051018010853
[iv] https://www.kulturminnesok.no/minne?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/lokalitet/85572
[v] Odd Nilsen, «Efterslekten til Garvermester Carl Edvard Hem (1844-1895) og Nicoline Dahler (1842-1909) i seks generasjoner», privat i Oslo 2013, deler mottat av Gudrun Hems barnebarn Morten Kjeldberg, via Facebook 12 april 2021.
[vi] Odd Nilsen, «Efterslekten til Garvermester Carl Edvard Hem (1844-1895) og Nicoline Dahler (1842-1909) i seks generasjoner», privat i Oslo 2013, deler mottat av Gudrun Hems barnebarn Morten Kjeldberg, via Facebook 12 april 2021.
[vii] SAKO, Sandar kirkebøker, F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1862-1871, s. 143
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051018041087
[viii] SAKO, Sandar kirkebøker, F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1862-1871, s. 179
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051018041125
[ix] SAKO, Sandar kirkebøker, F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1862-1871, s. 218
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051018041171
[x] SAKO, Sandar kirkebøker, F/Fa/L0010: Ministerialbok nr. 10, 1872-1882, s. 7
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060125010805
[xi] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 4
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061106350130
[xii] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 19
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061106350146
[xiii] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 233
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061106350264 I kirkeboken er aldren oppgitt å være 5 1/ år, men dette er nok en skrivefeil for 5 ½ måned.
[xiv] Folketelling 1875 for 0706B Sandeherred prestegjeld, Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052138000994
[xv] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 47
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061106350175
[xvi] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 69
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061106350197
[xvii] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 10
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628060463
[xviii] Sandefjords Blad, mandag 22. mai 1978; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19780522_88_113_1
[xix] Den samme teksten ble publisert i boken av Kaldager, Johan; Musikklivet i Sandefjord før 1900; p 202; Forfatteren, 1978; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102608081
[xx] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 28
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628060481
[xxi] Folketelling 1885 for 0706 Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053271001346
[xxii] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 58
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628060512
[xxiii] SAKO, Sandar kirkebøker, F/Fa/L0012: Ministerialbok nr. 12, 1883-1895, s. 99
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628020401
[xxiv] Folketelling 1891 for 0706 Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052804000271
[xxv] https://www.digitalarkivet.no/search/15/100116
[xxvi] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1894-1905, s. 240
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628070436
[xxvii] Folketelling 1900 for 0706 Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01037133003374
[xxviii] http://www.slektsdata.no/Bybrannen.pdf
[xxix] 1192_amt2_jarlsberg-og-larviks-amt-42_1881_jpg300dpi.jpg (6500×8176) (kartverket.no)
[xxx] Sandefjords Blad, torsdag 15. november 1900; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19001115_7_129_1
[xxxi] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1894-1905, s. 165
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628070381
[xxxii] Sandefjords Blad, lørdag 26. januar 1907; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19070126_14_14_1
[xxxiii] Norsk Magazin for Lægevidenskaben. 1907 Vol. 5 Nr. 5 68; Kristiania:Selskabet, 1907; p 439; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2015062581015_001
[xxxiv] Sandefjords Blad, lørdag 29. juni 1907; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19070629_14_96_1
[xxxv] Sandefjords Blad, torsdag 16. mai 1907; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19070516_14_73_1
[xxxvi] Sandefjords Blad, torsdag 29. august 1907; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19070829_14_131_1
[xxxvii] Sandefjords Blad, lørdag 29. juni 1907; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19070629_14_96_1
[xxxviii][xxxviii] Sandefjords Blad, onsdag 16. oktober 1907; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19071016_14_158_1
[xxxix] Sandefjords Blad, tirsdag 29. desember 1908; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19081229_15_203_1
[xl] SAKO, Sandefjord kirkebøker, F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1906-1915, s. 241
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051014030979
[xli] Sandefjords Blad, onsdag 21. desember 1910; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19101221_17_199_1
[xlii] Folketelling 1910 for 0706 Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036489004676
[xliii] Folketelling 1910 for 0706 Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036489002629
[xliv] Dagbladet Oslo: 1869, torsdag 11. juli 1912; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19120711_44_214_1
[xlv] Aftenposten, fredag 24. desember 1915; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19151224_56_656_2
[xlvi] SAO, Gamle Aker prestekontor Kirkebøker, F/L0015: Ministerialbok nr. 15, 1911-1924, s. 217
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb10111510060218
[xlvii] Skandinaven, onsdag 26. januar 1916; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_skandinaven_null_null_19160126_51_4_1
[xlviii] Ekrheim, Olav | Norås, Håkon | Ekrheim, Helga Sverdrup; Norges filologer og realister; I hovedkommisjon hos Otto Floor’s arvinger A/S, 1950; p 23; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042204101
[xlix] Skandinaven, Chicago, fredag 27. september 1907; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_skandinaven_null_null_19070927_42_39_1
[l] Tidens Tegn, søndag 17. mai 1914; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_tidenstegn_null_null_19140517_5_135_1
[li] Dagbladet Oslo: 1869, søndag 17. mai 1914; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19140517_46_154_1
[lii] SAKO, Sandefjord kirkebøker, G/Ga/L0003: Klokkerbok nr. 3, 1903-1920, s. 169
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051014020173
[liii] SAKO, Sandar kirkebøker, F/Fa/L0016: Ministerialbok nr. 16, 1909-1919, s. 231
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20050203021158
[liv] Opgaver git ved Matematisk-naturvidenskabelig embedseksamen : efter lov av 14. september 1905 i aarene 1906-1924; Kristiania:Norsk bok-duplicering, 1924; p 71; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016020108081
[lv] Dagbladet Oslo: 1869, fredag 29. desember 1922; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19221229_54_302_1
[lvi] Aftenposten, lørdag 7. april 1923; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19230407_64_184_3
[lvii] Bjerke, Nils; Norges tannlæger. [1]; Oslo:Hanche, 1929; p 19, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021506050
[lviii] Østlands-Posten, lørdag 3. desember 1927; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19271203_49_280_1
[lix] Dagbladet Oslo: 1869, fredag 13. juli 1928; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19280713_60_162_1
[lx] Norgesposten (Brooklyn: 1923-1933), tirsdag 27. mai 1930; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_norgespostenbrooklyn_null_null_19300527_7_21_1
[lxi] Nordisk Tidende, torsdag 29. mai 1930; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_nordisktidende_null_null_19300529_40_22_1
[lxii] Halden Arbeiderblad, tirsdag 4. august 1931; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_haldenarbeiderblad_null_null_19310804_3_178_1
[lxiii] Sandefjords Blad, lørdag 13. februar 1932; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19320213_71_37_1
[lxiv] Sandefjords Blad, lørdag 23. desember 1933; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19331223_43_299_1
[lxv] Sandefjords Blad, lørdag 23. desember 1933; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19331223_43_299_1
[lxvi] Sandefjords Blad, lørdag 23. desember 1933; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19331223_43_299_1
[lxvii] Sandefjords Blad, lørdag 23. desember 1933; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19331223_43_299_1
[lxviii] Sandefjords Blad, lørdag 23. desember 1933; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19331223_43_299_1
[lxix] Sandefjords Blad, lørdag 31. mars 1934; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19340331_73_75_1
[lxx] Sandefjords Blad, mandag 30. juli 1934; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19340730_44_174_1
[lxxi] Sandefjords Blad, onsdag 22. august 1934; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19340822_44_194_1
[lxxii] Sandefjords Blad, tirsdag 2. juli 1935; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19350702_74_149_1
[lxxiii] Østlands-Posten, fredag 22. mai 1936; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19360522_56_117_1
[lxxiv] Østlands-Posten, fredag 19. mars 1937; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19370319_57_66_1
[lxxv] Sandefjords Blad, onsdag 2. februar 1938; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19380202_77_27_1
[lxxvi] Sandefjords Blad, fredag 15. juli 1938; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19380715_48_159_1
[lxxvii] Sandefjords Blad, torsdag 14. juli 1938; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19380714_48_158_1
[lxxviii] Sandefjords Blad, onsdag 10. august 1938; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19380810_48_181_1
[lxxix] Sandefjords Blad, onsdag 17. august 1938; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19380817_48_187_1
[lxxx] Sandefjords Blad, onsdag 30. november 1938; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19381130_48_276_1
[lxxxi] Sandefjords Blad, onsdag 5. juli 1939; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19390705_49_152_1
[lxxxii] Sandefjords Blad, tirsdag 15. august 1939; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19390815_49_187_1
[lxxxiii] Sandefjords Blad, onsdag 25. oktober 1939; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19391025_49_247_1
[lxxxiv] Sandefjords Blad, torsdag 15. august 1940; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19400815_79_187_1
[lxxxv] Sandefjords Blad, fredag 27. desember 1940; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19401227_79_265_1
[lxxxvi] Sandefjords Blad, tirsdag 16. juni 1942; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19420616_52_134_1
[lxxxvii] Sandefjord og Oplands Turistforening: Et 10 års overblikk : 1932-1942; p 113, https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014021008114
[lxxxviii] Sandefjords Blad, fredag 13. februar 1942; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19420213_52_37_1
[lxxxix] Lien, Bjørgulv; Lærerstriden : et stykke norsk krigshistorie; Sandefjord:Sandar historielag, 1995; p 3; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020022748015
[xc] Sandefjords Blad, onsdag 19. august 1942; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19420819_52_191_1
[xci] Sandefjords Blad, lørdag 15. september 1945; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19450915_55_211_1
[xcii] Sandefjords Blad, lørdag 26. januar 1946; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19460126_85_22_1
[xciii] Sandefjords Blad, mandag 28. oktober 1946; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19461028_56_248_1
[xciv] Sandefjords Blad, onsdag 19. mars 1947; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19470319_57_66_1
[xcv] Sandefjords Blad, tirsdag 22. mars 1949; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19490322_59_68_1
[xcvi] Sandefjords Blad, fredag 1. desember 1950; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19501201_60_278_1
[xcvii] Gard, Knut; Norske tannlæger; Erhvervsforlaget, 1950; p 140; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011092306099
[xcviii] Tønsbergs blad, fredag 28. mars 1952; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_tonsbergsblad_null_null_19520328_83_75_1
[xcix] Sandefjords Blad, mandag 8. mars 1954; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19540308_63_56_1
[c] Sandefjords Blad, onsdag 31. juli 1957; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19570731_66_173_1
[ci] Sandefjords Blad, fredag 30. juli 1965; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19650730_74_172_1
[cii] Sandefjords Blad, lørdag 23. september 1972; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19720923_81_220_1
[ciii] Sandefjords Blad, lørdag 10. juni 1978; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19780610_88_130_1
[civ] Sandefjords Blad, tirsdag 13. juni 1978; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19780613_88_132_1
[cv] Sandefjords Blad, lørdag 17. juni 1978; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19780617_88_136_1
[cvi] Den musikken som er satt inn i det følgende er, naturligvis, ikke den samme som begravelsesfølget opplevet.