Sigrid Cathrine kom til verden i Larvik 18 desember 1862. Hun ble døpt[i] i Larvik Kirke 6 april 1863. Fadrene hennes var Barnets Moder; Jomf. Marie Bøckmann; Kjøbmd. Guldbrandsen; Handelsbet: Prebensen; og Mølleskriver Rømøe.
Foreldrene var Kjøbmd Jørgen Bryn og H. Johanne Otilie født Bøckmann begge egentlig fra Larvik. Tydeligvis var de i Sandefjord en tid, for de hadde giftet[ii] seg i Sandar Kirke 28 desember 1856.
Sitt første barn fikk de i 1860, da Peter Marcus kom til verden i Larvik 7 desember. Guttebarnet ble døpt[iii] i Larvik Kirke 10 februar 1861, med fadrene Madame Nicoline Prebensen; Jomfrue Christiane Bøckmann; […] Bryn; Skipper H. Bryn; og Barnets fader.
Så fulgte Sigrid Cathrine, og efter henne Fridthjof Bøchmann. Han meldte sin ankomst 5 oktober 1864 og ble døpt[iv] 8 januar 1865. Denne gangen var fadrene Madam Ole Bøckman Jomfrue Hansine Bøckman; Kirkesanger Sidselrud; Fuldmægtig Lobes; og Oluf Müller.
I 1865[v] var det folketelling, det vil si den foregikk ved årsskiftet til 1866, og i den finner man Sigrid og familien i gård nummer 106 i Larvik, den lå vevd Torvet. Der er begge foreldrene og begge brødrene, og der er en «Butikjomfrue» – Berthine Christophersdatter (24) fra Larvik. Utenom det hadde to tjenestepiker – om for huset, butikken eller begge deler er ikke sagt.
Gården er heller stor; den rommer også en svensk bakermester og hans barn og tjenestefolk.
Helma, en lillesøster, kom til verden 12 august 1866 og ble døpt[vi] 23 september samme år. Da var fadrene Madame Maria Sidselrud; Jomfr. Rachel Bøchman; Kjøbmd H. Prebensen; Skibsfører Th. Bryn; og barnets Fader.
Yngstemann i denne familien ble også en pike, Gudny Maria. Hun kom til verden 15 januar 1868 og ble døpt[vii] 13 august samme år. Denne gangen var fadrene Mad. Elise Guldbrandsen; Komfr. Maren Bull; Sagfører Ferrÿ; Seminarist Møller; og Barnets Fader.
Sigrids far, Jørgen Bryn, døde 4 februar 1874, bare 44 år gammel. Han ble begravet[viii] i Larvik 10 samme måned. Dødsårsaken var «Morbus Brightii» – antagelig et slags ødem forbundet med nyresvikt[ix].
Neste gang man får et glimt av Sigrid er i 1875, i forbindelse med folketellingen for det året. Nå bor hun hos Skibsreder og Skibsfører Hans Aagaard og hans kone Thomasine Susanne – begge i femtiårene – bosatt på Fagerlund i Sandeherred. Sigrid benevnes som «pleiedatter». Hans og Thomasine holdt seg med en tjenestepike, Maren Cathrine Johannesdatter, en 19 år gammel pike fra Sandeherred. To personer var på besøk, antagelig i forbindelse med julen: «Skibsfører H. P. Zachariassens Hustru» Inger Cathrine, og hennes sønn Peter Otto.
Fagerlund var, visstnok, hvor Samemisjonæren Niels Vibe Stockflett tilbragte sin alderdom; han hadde selv latt eiendommen bygge[x] i 1853.
Sigrids mor og søsken bodde i 1875[xi] fremdeles i Larvik, i gård nummer 206 – uten at det er helt klart hvor den lå hen. Det vil si, eldstebroren Peter er gått til sjøs og antas å være i Trier mens moren er begynt en garnhandel. De andre søsknene er for unge til å ha noe yrke. Familien bor hos «Gaardeier og Bagermester eget Værksted» Flint og hans familie.
Sigrid Kathrine Bryn ble konfirmert i Sandar Kirke 24 april 1878. Hun fikk, ved overhøringen, karakteren[xii] Godt og er ført opp først av de 31 pikene som, sammen med 22 gutter, utgjorde kullet på 43 ungdommer som stod for presten denne vårsøndagen.
Når Sigrid giftet seg er ikke kjent, men det skjedde før 9 april 1884, for den dagen nedkom hun med sitt første barn, sønnen Ole, og han ble skrevet som «ægte». Ole fikk ikke leve opp, men døde «uden at være bragt i Kirke». Han var hjemmedøpt[xiii] av Jordmoder Johanne Nielsen, og vitnene var Fru Margrete Nielsen og Frøken Klementine Larsen. Det er notert at paret bodde i Langgaden.
I 1885[xiv] finner man Sigrid, sammen med mannen Fritz i gård nummer 212 beliggende i Langgaden[xv]; det er omtrent der Kongens gate 35 ligger i 2022. De har ikke noen barn, men har hyret en tjenestepike, 28 år gamle Alberthine Johanneson fra Qvelle Sogn ved Fjelbacka i Sverige.
Bygningen ser ut til å ha vært eiet av en 37 år gammel Fru Berthin Andersen som lever av «Husindtægter», sammen med hennes 27 år gamle søster Gina Olsen, «Uden Bedrift». Hun har også en 17 år gammel sønn, Anthon Andersen.
Enda en familie holder til i gården – Kjøbmand Jørgen J. Andersen, f. 1861, og hans jevngamle hustru Amalie. Begge var fra Sandefjord. De to kan være nokså nylig gift, for de har en liten sønn, Torgunn, som er født samme året.
Én grunn til at Fritz og Sigrid, på tross av de ikke hadde barn, hadde hyret en tjenestepike var nok at Sigrid var høygravid da folketellingen for 1885 ble tatt op ved overgangen til 1886. 27 februar 1886 fødte hun sitt annet barn, datteren Ida. Ida ble døpt[xvi] 4 mai samme år, og fikk faderne Lieut. O. Nilsen; Lisbeth K. Aagaard; R. Andersen; Thomine Aagaard; og Gudny Bryn. Den siste var vel Sigrids yngste søster. For øvrig er de flyttet fra Langgaden til Storgaden.
Bare to år senere ble Sigrid enke da Fritz døde 3 juli 1888. Kirkeboken[xvii] noterer at han var gift, og efterlot seg enke og to barn. Han «Døde om bord Bark Eira paa reise fra […] til Bordeaux».
Det med de to barna viser at beskjeden om dødsfallet er kommet til Sandefjord utpå høsten, da neste barn allerede var født – Bordeaux. Med andre ord: Sigrid og barna var med Fritz på reisen.
Datteren Fritzÿ kom til verden – i Bordeaux – 5 august 1888 og ble døpt[xviii] 4 oktober i Sandefjord Kirke. Fadrene hennes var Skibsreder Anton Anders Kamfjord; Handelsbetjent Fridthjof Bryn; Agent P. O. Nielsen; Hanna Bryn; Marie Larsen og Helma Bryn.
Man kan nok ikke forestille seg hvordan det kan ha vært for en nyslagen enke med to barn å ta seg hjem fra Bordeaux til Sandefjord – men det klarte Sigrid, sikkert med hjelp. Hun må ha hatt krefter.
Den eldste av døtrene, Ida, døde 11 november 1896. Hun ble begravet[xix] 26 samme måned, bare 12 år gammel. Dødsårsaken kan ha vært «hjertebetennelse». Hun ble bare ti år gammel.
I 1891[xx] finner man Sigrid i husliste nummer 49: i denne tellingskretsen er personlistene gått tapt. Men den originale huslisten[xxi] er bevart, og den viser at det dreier seg om gård nummer 109b, som syne å ha ligget noen titalls meter nordøst for den første Sandefjord Kirke, det som i 2022 kalles Borgegården, på hjørnet av Kongensgate og Storgaten.
Der bor det flere familier – eieren, Colonialhandler M. Borge med 9 familiemedlemmer, hvorav en var fraværende; Colonialhanlder A. Borge som var enslig; og Edsvoren Fuldmægtig hos Bygogden P. Borgen det samme. Så var det Sigrid Nilsen for seg selv, men med 3 fraværende. Hun bodde i annen etasje og det er notert at hun er «Skibsreder». Og, til sist, H. A. Nilsen med to familiemedlemmer, også i annen etasje, og A. Gabrielsen i begge etasjer i Baghuset – med fire familiemedlemmer.
Ni år gikk, og en ny folketelling fant sted i 1900[xxii]. Sigrid bor nå i gård nummer 111 i Storgaden – mellom Borgegården og Capricorn, kan hende – og har begynt med «kem. vask», det er vel kanskje renseri, og håndarbeid. Bygningen var et «Almindeligt Vaaningshus» med «Vedeskur og Tørkeloft»Sammen med henne bodde Fritzy, piken fra Bordeaux. Det er tre leiligheter i gården, som er på en etasje og kvist.
En av leilighetene var bebodd av enken Karen Andersen[xxiii] og hennes barn Sigvar, Johan, Niels Christian og Anne Sofie – hun drev «Spiseforretning». To andre med samme efternavn, kan hende sønner av henne, var fraværende, begge var sjøgutter.
I en annen bodde Stina Simonsen[xxiv], som levet av en liten arvet formue og livrente, som bodde sammen med sin niese, Anna Rødskou, som er «Pleierske hos sin Tante»
Og, til sist, Sigrid[xxv] og Fritzy.
Fritzy giftet seg da hun var omkring 22 år gammel, med en 31 år gammel kasserer fra Larvik, Leif Johannesen. Som fadre hadde de Erling Johannesen fra Larvik og J. C. Jacobsen, sammesteds, Vielsen[xxvi] fant sted i Sandefjord Kirke 19 november 1910.
En eller annen gang mellom 1900 og folketellingen for 1910[xxvii] er Sigrid flyttet il Skippergaten 14 og lever av håndgjerning. Sammen med henne finner man – ser det ut til – er Valborg From, en 28 år gammel og ugift lærerinne ved den offentlige skole.
Det vil si, Sigrid var nok ikke hjemme, for i folketellingen for Larvik[xxviii] for samme år finner man henne hjemme hos Fritzy og mannen «Kasserer v/Dampskibsexp.» Leif Johannesen i Nedre Bøgeligate 10. Unge damer setter slik pris på å få hjelp av sin mor med å komme i gang med ekteskapet.
Efter dette forsvinner Sigrid fra synsfeltet. Mest, kanskje, fordi hun som enslig voksen ikke er involvert i handlinger som blir registrert i offentlig registre, men også fordi det er et stort hull i samlingen av aviser fra Sandefjord fra omkring 1915 til omkring 1925.
Men man får et gløtt i 1831, om aldri så sørgelig. Det som skjedde, var at et av Fritzy’s barn
Peter Anton[xxix] dør i 1931:
Bare tre år senere mistet Fritzy sin mann, Leif Johannesen[xxx]:
Mens Fritzy er nevnt i avisene nå og da i de følgende årene, gjerne i forbindelse med ulike hverv hun påtar seg eller blir valgt til – ser man ikke noe til Sigrid.
Sørgelig nok dukker hun først opp igjen 4 april 1949, morgenen efter at Fritzy, hennes eneste gjenlevende barn, gikk bort[xxxi]:
Efter disse dødsfallene må man tenke seg at Sigrid var sorgtynget og ensom, og sikker var hun det – men ikke bare. Det kommer frem i et intervju med henne i Østlandsposten[xxxii] 17 desember 1952 i forbindelse med 90-årsdagen, neste dag, og der hun får fortelle sin egen livshistore:
«Det begynte så rosenrødt
Men 90-åringen fru Sigrid Nielsen i Kjose har fått erfare at det er «mange bauter i sjøen»
Hun bor alene og steller huset sitt selv og forsømmer sjelden en kirkegang.
Fru Sigrid Nielsen, Kjose, fyller 90 år torsdag 18. desember.
Når en går på besøk til 90-åringer venter en seg naturlig nok å finne dem i en god stol, støttet opp av puter og med hjelpende hender omkring. Men da Østlandsposten besøkte Fru Nielsen i går fant vi henne travelt opptatt i kjøkkenet med å gjøre i stand kaffen. Hun bor helt alene og steller det vesle huset sitt som ligger like opp i bakken ved Kjose stasjon, så en forstår at fru Nielsen ikke er som 90-åringer flest.
Hun forteller at hun er født i Larvik, men flyttet bare 5 år gammel til en tante og onkel i Sandefjord og vokste opp der. Som ganske ung giftet hun seg med Fritz Nielsen som var kaptein, og de fikk sitt eget vakre hjem i Sandefjord. Så skulle hun få være med ham ut en tur og tok med seg den lille datteren.
– Ja, det hele begynte så rosenrødt, sier hun da vi sitter og prater over kaffekoppen, men jeg har fått erfare at det er mange bauter i sjøen.
Det var en lang tur den 1000 tonn store seilskuten «Eira» gjorde og det tok 14 måneder før den var tilbake i Sandefjord igjen. Frue Nielsen fikk se mangt og meget av den store verden, store hav og fremmede land og havner. Helt til Ost-India dro «Eira» og det tok 14 måneder før den var tilbake i Sandefjord, og den var i Cape Town hvor Fru Nielsen fikk prøve Taubanen for første gang da hun besøkte Table Mountain. I havnene traff de mannskaper fra andre norske båter, men det var sjelden å treffe damer, sier fru Nielsen. Det var nok ikke så alminnelig den gang at kapteinene tok konene sine med.
– Ble De glad i sjøen?
– Nei, jeg vil ikke si det. Det kunne være deilig når det var stille, men jeg husker godt stormene, da var det farlig nok.
På denne turen hende det som forandret hele livet for fru Nielsen. Hennes mann ble syk av beri-beri og etter 3 uker, like før skipet kom til Azorene, døde han, bare 32 år gammel. Der satt hun igjen med et lite barn mens hun ventet det andre. 25 år gammel var da.
– Jeg husker så godt, sier hun, og et smil lyser opp i det vennlige ansiktet, at da vi kom til Azorene kom det folk ombord med vakre blomster og kranser. Midt i sorgen glemte hun aldri dem som viste henne sin deltagelse.
«Eira» gikk videre til Bordeaux for å losse risen og ble liggende der i flere uker. Fru Nielsen leide i denne tiden et værelse hos en familie som bodde i utkanten av byen, og det var der hun fikk den lille datteren sin, Fritzie. Da «Eira» forlot Bordeaux var hun ombord igjen med sine to små døtre og det var nok ingen lett reise hjem for henne og lettere skulle det heller ikke bli å begynne et helt nytt liv.
Men hun tok fatt med pågangsmot og en ukuelig vilje til å klare seg selv. Hun hadde en forholdsvis stor leilighet og begynte å ta imot pensjonærer og ved siden av dette drev hun med håndarbeid og kransebinding. Hun sier også at hennes manns familie var til stor hjelp for henne. Helt til 1914 bodde hun i Sandefjord, men flyttet så til Kjose. En familie av henne hadde et sommerhus der oppe og det var under besøkene der oppe at fru Nielsen ble så glad i Kjose. Hun kan ikke tenke seg et vakrere sted å bo og snillere folk enn det er der.
I sitt lange liv har fru Nielsen fått mange tunge sorger å bære. Hennes eldste datter døde som ganske liten og for noen år siden mistet hun også sin yngste datter, Fritzie Johannesen. Sitt eneste barnebarn, en gutt som hadde tatt seg særlig mye av, mistet hun da han var bare 19 år. De eneste slektningene hun har nå, er en søster i Larvik og en niese på Moss.
– Er det ikke rar at jeg skal få leve så lengen som ikke har noen å leve for, spør hun.
Men i grunnen er det så mange som kan være glad for at fru Nielsen har fått leve så lenge. Gjennom sitt lange liv har hun gått inn for å spre lys og glede blant sine medmennesker på sin egne stille måte. Hun har glemt sine egne sorger for andres og har alltid vært villig til å dele det hun har hatt med andre. Utallig er de som har lært å sette pris på hennes gjestfrihet.
I alle år har fru Nielsen deltatt aktivt i foreningsarbeid og stiftet i sin tid en sjømannsforening i Kjose. Hun er også med i Indremisjonens og helselagets arbeid. Og en trofast kirkegjenger er hun, det er bare nå den siste tiden hun har måttet sløyfe kirkegangen fordi hun ikke har følt seg vel. Men hun er ingen stuesitter. Hun tar turer til butikken og til sine venner i Larvik og til sine kjæres gravested på Undersbo. Ualminnelig godt ser hun ut også og leser og skriver uten briller.
Når fru Sigrid Nielsen feirer sin 90 års dag i morgen, vet vi at hilsener og gode ønsker i takknemlighet vil strømme til henne fra nær og fjern.
Eva».
Sandefjords Blad[xxxiii] hadde også en notis i forbindelse med fødselsdagen, 18 desember:
«90 år
fyller idag, torsdag 18. desember, fru Sigrid Nielsen, Kjose. Hun er født i Larvik men flyttet allerede som barn til Sandefjord hvor hun senere blev gift med kaptein Fritz Nielsen. Mannen døde imidlertid straks efter og hun blev sittende igjen i ung alder med to barn. Hun begynte med pensjonat i Sandefjord og slo seg igjennom. I 1914 flyttet hun til Kjose hvor hun trives utmerket. Fru Nielsen har vært aktivt med i det kristelige arbeid.
Mange varme tanker og hilsener vil strømme til henne på 90-årsdagen»
Om det var avisomtalene eller noe annet, så ble visst Sigrid ordentlig feiret på fødselsdagen. Det kan man se i Østlandsposten[xxxiv] lille julaften samme år:
Fem år senere var det på tide med lykkeønskninger igjen, kan man lese i Østlands-Posten[xxxv]:
«95 år
En kjent og meget avholdt dame i Kjose, Sigrid Nielsen, fyller 95 år i morgen, onsdag 18.desember.
Hun er fra Larvik der hun i mange år hadde sitt hjem. Men hver sommer tilbrakte hun i sitt lille sommerhus i Kjose, og da hun ble eldre fikk hun huset gjort om til vinterbolig og flhyttet for godt til Kjose. Hun ble tidlig enke, og hennes to barn døde også tidlig. Men likevel har hun greidd å beholde sitt lyse humør og har evnet til å spre glede om seg.
Hun er en ivrig kirkegjenger, og Sjømannsmisjonen har alltid stått henne nær. En tid var hun også formann og utførte et godt arbeid for foreningen.
Hver dag leser Sigrid Nielsen Østlands-Posten og følger med i det som skjer. Hun er frisk og rørig og steller sitt hus selv. Når hun i morgen kan feire sitt jubileum er det nok mange som vil huske Sigrid Nielsen med en gratulasjonshilsen».
Og den oppfordringen ble nok fulgt, for Sigrid var svært fornøyd i Østlands-Posten[xxxvi] 21 desember 1957:
Det er kanskje ikke så overraskende, men litt melankolsk, at Sigrid døde bare noen få måneder efter dette.
Kirkebøkene efter 1942 er klausulert, så man får ikke adgang til innførselen, men dødsannonsen i Østlands-Posten[xxxvii] 19 februar 1958 viser at hun gikk bort 15 februar dette året:
Og det er det siste som er sett om Sigrid Cathrine Nielsen, født Bryn.
[i] Larvik kirkebøker, SAKO/A-352/G/Ga/L0003a: Klokkerbok nr. I 3A, 1830-1870, s. 270
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070502640629
[ii] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. 7, 1855-1861, s. 300
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051018040716
[iii] Larvik kirkebøker, SAKO/A-352/G/Ga/L0003a: Klokkerbok nr. I 3A, 1830-1870, s. 247
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070502640606
[iv] Larvik kirkebøker, SAKO/A-352/G/Ga/L0003a: Klokkerbok nr. I 3A, 1830-1870, s. 289
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070502640648
[v] https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038107001102
[vi] Larvik kirkebøker, SAKO/A-352/G/Ga/L0003a: Klokkerbok nr. I 3A, 1830-1870, s. 305
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070502640664
[vii] Larvik kirkebøker, SAKO/A-352/G/Ga/L0003a: Klokkerbok nr. I 3A, 1830-1870, s. 326
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20070502640685
[viii] Larvik kirkebøker, SAKO/A-352/F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. I 7, 1871-1883, s. 126
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb10311605110103
[ix]https://books.google.no/books?id=bTdFAAAAcAAJ&pg=PR13&dq=%22Morbus+Brightii%22&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiym4Dequb3AhVshosKHf9SAWEQ6AF6BAgPEAI
«Fagerlund Kartblad 16, B-4 Eiendom, Dølebakkken 3, der den kjente presten Niels Joachim Vice Stockfleth bygde sin enebolig i 1853, og ga den navnet Fagerlund. Han døde her i 1866. eiendommen lå under Prestegården»
Se Davidsen, Roger; Et sted i Sandefjord : lokalhistorisk stedsnavnsleksikon; Sandar historielag, 2008; p 205; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015111308100
[xi] Folketelling 1875 for 0707P Larvik prestegjeld; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052139003023
[xii] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0010: Ministerialbok nr. 10, 1872-1882, s. 355
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20061106330267
[xiii] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 41
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628060494
[xvi] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 55
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628060509
[xvii] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 232
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628070108
[xviii] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 73
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628060528
[xix] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1894-1905, s. 243
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20060628070439
[xxi] RA, Folketelling 1891 for 0706 Sandefjord kjøpstad, 1891, s. 352
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/ft10171506426617
[xxiii] RA, Folketelling 1900 for 0706 Sandefjord kjøpstad, 1900, s. 1840
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/ft20091001160558
[xxiv] RA, Folketelling 1900 for 0706 Sandefjord kjøpstad, 1900, s. 1842
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/ft20091001160560
[xxv] RA, Folketelling 1900 for 0706 Sandefjord kjøpstad, 1900, s. 1844
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/ft20091001160562
[xxvi] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1906-1915, s. 201
Brukslenke for sidevisning: https://www.digitalarkivet.no/kb20051014030938
[xxix] https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_jarlsbergoglarviksamtstidende_null_null_19311005_98_98_1; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19311010_51_103_1
[xxx] Østlands-Posten, fredag 12. oktober 1934; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19341012_54_238_1
[xxxi] Østlands-Posten, onsdag 6. april 1949; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19490406_68_81_1
[xxxii] Østlands-Posten, onsdag 17. desember 1952; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19521217_71_292_1
[xxxiii] Sandefjords Blad, torsdag 18. desember 1952; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_sandefjordsblad_null_null_19521218_61_294_1
[xxxiv] Østlands-Posten, tirsdag 23. desember 1952; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19521223_71_297_1
[xxxv] Østlands-Posten, tirsdag 17. desember 1957; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19571217_76_292_1
[xxxvi] Østlands-Posten, lørdag 21. desember 1957; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19571221_76_296_1
[xxxvii] Østlands-Posten, onsdag 19. februar 1958; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_ostlandsposten_null_null_19580219_77_42_1