Kirsten Margrethe Sørensen

Kirsten Margrethe kom til verden i Sandefjord 8 januar 1842 og ble hjemmedøpt av sognepresten, på denne tiden var det Peder Pavels. Dåpen[i] ble stadfestet i Sandar Kirke 26 juni samme år. Fadrene hennes var Mad. Anne Marie Rolfstad, født Sørensen; Jfr. Andrea Andersen; […] Bryn; Hans Eriksen Grøn; Garver Otter Anton Steen; og Kjøbmd. E. L. Sørensen.
 
Foreldrene var Christen Lorentz Sørensen og Inger Andersen; de hadde giftet[ii] seg 2 april 1841. For ham var dette annet ekteskap – han var 63 år gammel – mens hun, som var 28, giftet seg for første gang.
 
De bodde i den daværende Kirkegaten, der hvor Hvidts plass ligger i nyere tid:
 
Torkel Fagerli[iii] skriver i tilknytning til tegningen:
 
«Tegningen viser Christen Lorentz Sørensens hus i midten med sidehus og uthus til høyre. Der var farfaren som opprinnelig eide huset, men det ble senere påbygd og utvidet. I Sørensens tid hadde hvoedhuset 7 værelser og kjøkken og lå … omtrent mellom baker Halvorsen og Metodistkirken. … I tillegg til bolighus og smie var det handel og vertshus» … Begge husene gikk med i en stor bybrann i 1882».
 
Farens første ekteskap med Kirsten Margrethe Johannesdatter Grøn ble inngått[iv] 25 september 1801.
 
Allerede samme år, ser det ut til fra konfirmasjonslistene, uten at dåpen er funnet, fikk paret datteren Anne Maria; hun ble konfirmert[v] 18 søndag efter trefoldighet i 1817 og på denne tiden ble foreldrenes navn notert i kirkeboksinnførselen.
 
Det har antagelig vært ytterlige barn de neste årene, men ingen er foreløbig funnet før, igjen ved hjelp av konfirmasjoner heller enn dåpsmateriale (perioden det dreier seg om er blant de verste i håndskrifts-sammenheng), viser en pike – Sørine Lovise – ble født i 1809 og konfirmert[vi] i 1825.
 
Igjen er det sannsynlig at det er kommet barn til verden i årene som fulgte, men det er ikke funnet noen før 8 april 1816 da en gutt ble født som ved dåpen[vii] 28 april fikk navnet Sørn Lorntz og fadrene Maren Sophia Knudsdatter (farmoren?); Jomfru Elisabeth Tribler; Christian G. Reiner; Paul Larsen; og Matthis Hansen – alle fra Sandefjord.
 
6 august 1818 fulgte Giert; han ble døpt[viii] 10 november samme år og fikk fadrene Mad Dorthe, Christian Giertsens; Jomfru Karina [?] Maria, Hans Grøns i Lunden; Petter Bull på Sunde; Hans Si[..]; Wisiteur Tribler; og Christian Larsen fra Thiømø.
 
Dernest kom Johanne Helene, hun ble født 8 april og døpt[ix] 22 juni 1820 og hennes fadre ble Mad: Melsom; Jomfru Anthonette Hagemann; Isaak Waale; [NN]; [NN] Tribler; og Niels H Grøn.
 
Datteren Christine Margrete fulgte; hun kom til verden 15 november 1822 og ble døpt[x] 6 januar 1823. Ved den anledningen var utvalgt som fadre Mad: Falck i Laurvig; Jomfru [NN]; [NN] Melsom; Christian Waale; [NN] Christiansen; og Åge Klavenes. Det kan bemerkes at denne listen av navn er mer en normal usikker.
 
Året efter kom Jonine Christiane, hun ble født 17 juli 1843 og døpt[xi] 14 august samme år; fadrene var Mad Inger Sørensen; Jomfru Christian M Sørensen; [NN] Hvidt; Lieutenant Brunech; og Candidat [NN].
 
Så fulgte Kirsten Margrethe.
 
Annen oktober 1845 ble Christen Lorentz født; han ble døpt[xii] den 28 og fikk fadrene Fru Brunech; Jomfru Hagemann; Kirstine [NN]datter Falch i Laurvig; Peter Søeberg; Hans Johannesen Grøn; Christian B Nygård; [NN]; og Skipper Thor Henrik Grøn.
 
20 desember 1847 fikk Inger Andersen sønnen Gerhard Johan, han ble døpt[xiii] sankthansaften 1848 og fikk fadrene Mad Inger Bryn; Frøken Marie Pavels; [NN]; Cand Med Ebbesen; Kjøbmand Ludvig Høst; [NN]; og J.F. Thaulow.
 
Kirsten Margrethe ble konfirmert[xiv] 4 oktober 1857. Hun fikk karakteren særdeles god og er ført opp som den første av firti piker i kullet.
 
11 oktober 1859 døde Kirsten Margrethes far Christen Lorentz Sørensen; han var 83 år gammel og bodde på Nordbye. Han ble begravet[xv] 14 oktober.
 
De neste årene ser man ikke noe til Kirsten Margrethe, men 29 desember 1864 dukker hun opp igjen: den dagen ble hun og Frederik Ludvig Høst viet[xvi] i Sandar Kirke. Fredrik Ludvig Høst var sønn av Ludvig Høst: dette var et ekteskap innen byens elite. Som forlovere hadde de BaMathdelege Ebbesen og Pastor Chr. Lange.
 
Det unge paret kastet ikke bort tiden, og på dagen ett år efter bryllupet nedkom Kirsten Margrethe med en sønn som fikk navnet Ludvig da han ble døpt[xvii] 4 februar 1866. Gutten fikk fadrene Madme Inger Sørensen på Nordbye; Jfr. Wilhelmine Høst; Badelæge Ebbesen; Skibsfører Christoffer Castberg; og Christen Sørensen på Nordbye.
 
I folketellingen for 1865[xviii], den ble tatt opp 31 desember det året – selv om noen steder sikkert tok seg litt friheter – finner man den lille familien i gård nummer 64 i Sandefjord, den lå i Nedre Strandgade, rett nedenfor krysset med Skippergaten – og sikkert nokså midt i den sydlige enden av Hvaltorvet i nyere tid. Sønnen er ført opp uten fornavn, for han var jo ikke døpt ennå, og paret holder seg med en tjenestepike, Margrethe Larsen, en 26 år gammel dame fra Sandar. Kirsten Margrethes mann omtales om kjøpmann.
 
Mathias Ludvig Høst, Fredrik Høsts far, døde 6 og ble begravet[xix] 12 februar 1867. Dødsårsaken var «Hjerne-Affection».
 
Neste barn – en datter – kom trillende 19 februar 1867. Anna Christine ble døpt[xx] i Sandar Kirke 5 mai samme år. Fadrene var Fru Petra Lange; Frøken Junine Sørensen; Fru Katrine Høst; Kjøbmand Bruneck af Christiania; Toldassessor Thaulow; og Gerhard Sørensen.
 
Efter at faren døde overtok Frederik Høst forretningen, og det kan være et tidspunkt for å presentere Knut Hougens[xxi] beskrivelse av deler av hans levnedsløp som naturligvis også var med på å skape rammene om Kirsten Margrethes liv:
 
   «Forretningen omfattet trelasthandel, kolonialhandel, skibshandel og vinforretning, og dertil kom et voksende skibsrederi, som han delvis drev sammen med sin svigermor. Om skibsreder var han ute for gjentagne uhell; i en annen forbindelse er før nevnt at hans nybugde skib «Nordstjerne» eksploderte på sin første reis (1868) og var utilstrekkelig assurert (side 35), og også med andre fartøier var han uheldig. Allikevel var han i 1870 opført blant byens største skatteydere, således i 1876 med 80 0000 kroners formue og 12 000 i inntekt; det er bare de rike enker efte Søren L. Christensen og Even Andersen Haughem, samt I. M. Bryde som er satt høiere. Så også de følgende år, skjønt da flere går forbi ham. Således Arnt Bryde, P. A. og Albert Grøn, samt 80-årenes største skatteydere: ludv. Larsen, P.C. Pedersen og H. S. Iversen, som rekker op i kr. 120 000 formue, eller ikke meget derunder. Det var dog ikke som rikmann Høst skilte sig ut fra sine medborgere; men både han og hans hustru hadde fått omhyggeligere opdragelse enn mengden av Sandefjords-borgere på den tid, og dette i forbindelse med nedarvet kultur satte sitt preg på deres komfortable, men prunkløse hjem, som vel må sies å være det mest representative hus i Sandefjord på den tid. Det var ham man søkte til når det gjaldt å fremme kulturelle formål. For Høst var en mangesidig interessert mann; særlig hadde han en våken sans for kulturhistorie og lokal folketradisjon; en hel del av det som er opbevart i hans svoger S. A. Sørensen lille bog «Lidt om Sandeherred før i Tiden», kan sannsynligvis føres tilbake til Høst og hans hustru, og når Gogstadskibet kom så uskadt ut av Kongshaugen som det gjorde, skyldtes det for en vesentlig del ham. Også folkemuseet på Bygdøy har fått mangt et kulturminne ved hans hjelp. – Både Høst og hans hustru hadde sterk berøring med Sandefjords Blad; han var en tid medlem av direksjonen, og hun senere en oldfrue. Det er før fortalt at det var Høst som satte Heftye på den tanke å kjøpe Hjertnæs gård til badet efter Søebergs død. Det nære forhold til badet førte med sig at mange fremtredende kvinner og menn fra vårt eget land og nabolandene har nytt godt av gjestfriheten i Høst’s byhus og i den fordringsløse lille paviljong i den skjønne bjerkelund på Tangen.
 
    1880-årene blev en sterk påkjenning for Høst som for så mange andre; skatteligningen i denne tid viser synkende takk, og 1885 kom sammenbruddet. Efter konkursen var Høst administrerende direktør i Sandefjords sparebank fra 1887 – 1902, en meget beskjedent avlønnet stilling. I denne tid var den han fant avledning for såre tanker ved å tegne sin barndoms by, hus for hus. Tegningene er senere skjenket av fru Høst til Sandefjord bymuseum; de fleste av dem er reprodusert i 1ste bind av denne bog.
 
   Konsul Høst var en distingvert personlighet, en statelig skikkelse, en ulastelig gentleman i sin optreden og i all sin ferd, en man som man måtte legge merke til, skjønt han var en altfor fornem mann til selv å trenge sig i forgrunnen. Men nogen tykkhudet natur var han ikke. Når han allikevel forstod å bære sitt økonomiske skibbrudd med en verdighet som vant ham hele byens aktelse, skyldtes det uten tvil den støtte han fant hos sin karaktersterke hustru.  
 
   – Høst hadde mange kommunale tillitshverv; han satt i formannskapet, overformynderiet, i lignings- og forlikskommissjonen, var kirkeverge, og var rett som det var, innvalgt i en eller annen spesialkomité. Dessuten sparebankdirektør og direktør ved badet».
 
Inga så dagens lys 6 september 1868 og ble døpt[xxii] forholdsvis kvikt – allerede 11 oktober. Denne gangen var fadrene Madme Caroline Mathilde Castberg; Jfr. Christine M. Sørensen; Pastor Lange; Kand. Blix; og Barnets Fader.
 
Det er mulig at Frederik og Kirsten mistet et pikebarn høsten 1869, men opplysningen[xxiii] er ikke gjenfunnet i kirkeboken.
 
Fjerde barn var Oscar. Han meldte sin ankomst 25 september 1870 og ble døpt[xxiv] 13 november. Denne gangen var fadrene Mad. Anne Sørensen på Bugaarden; Frøken Kaia Ebbesen; Doktor Winsnes; Sagfører Bryn; og Kandidat […].
 
I folketellingen av 1870[xxv] har familien flyttet til gård nummer 123 – ser det ut til: det er ved siden av Halvorsens Konditori. Der finner man Fredrik og Kirsten Margrethe sammen, med alle barna, Oscar medregnet, og ikke færre en tre tjenestepiker: Maren Nilsen (25) fra Nøtterø; Harriet Ellefsen (20) fra Sandar; og Grethe Sophie Larsdatter (24) også fra Sandar.
 
I 1873, forteller Knut Hougen[xxvi], ble Sjømannsmisjonen i Sandefjord stiftet, eller stiftet påny:
 
   «I 1873 begynte sjømanns-misjonen sitt arbeide i Sandefjord; jeg har iallfall ikke funnet noget spor av den før. I september dette år innbød fruene Thomasine Aagaard (skibsreder Hans Aagaaards hustru og sakfører Thomas Bryns søster), Dorothea Christensen, Thrine Grøn, Mary Klaveness og Ida Nielsen til en basar for denne misjon. Den fant stor tilslutning, blev første dag besøkt av 800 personer, og organist Windingstad «forskaffet publikum en behagelig underholdning ved å optre med et dame- og herrekor». Nettoutbyttet var 3-400 spd».
 
 
Datteren Fredrikke så dagens lys 23 september 1873 og ble døpt[xxvii] i den nye Sandefjord Kirke 19 november. Fadrene hennes var Fru Thomasine Aagaard; Frøken Anna Roshau; Apotheker Cappelen; Gerhard Sørensen; og Barnets Fader.
 
Året efter ble det en pike til da Johanne Othilia ble født 2 november 1874. Ved dåpen[xxviii] 29 desember fikk hun fadrene Fru Petra Sørensen, Bugaarden; Frøken Kristine Lange; Skibscapt. Hans Aagaard; Skibsreder G. Thaulow; og Ludvig Castberg.
 
Og så var det folketelling igjen. I 1875[xxix] var familien flyttet til Badehusgade, der de bodde i gård nummer 86, rett syd for krysset mellom Storgaten/Peter Grøns gate og Torvgangen. Fredrik er nå «Kjøbmand og Skibsreder»; alle barna lever og bor hjemme; og de har tre tjenestepiker – Lovise Andersen (23) fra Tjølling; Inger Oline Olsdatter (37) fra Laurdal; og Augusta Nilsen (21) fra Stokke.
 
Sønnen Halfdan kom til verden 2 oktober 1876 og ble hjemmedøpt [xxx] av Pastor Lange. Men gutten døde før dåpen kunne bekreftes i Kirken.
 
Halfdan gikk bort, bare fire dager gammel, 6 oktober og ble begravet[xxxi] 11 samme måned. Dødsårsaken er oppgitt å være Bronchit.
 
Det skulle bli to gutter og to piker til. Den første av guttene meldte sin ankomst 14 januar 1878 og ble hjemmedøpt av Sognepresent samme dag. Dåpen[xxxii] ble stadfestet i kirken 7 april samme år. Da fikk han navnet Georg og fadrene Fru Kirsten Høst; Frk Margrethe Ebbesen; Doctor Julius Christensen; Cand. Martin Bugge; og Cand theol Søren Sørensen.
 
Jonathan dukket opp 20 april 1880. Han ble døpt bare[xxxiii] 3 uker senere, 11 mai. Da var fadrene Fru Jonine Frølich; Frøken Wilhelmine Høst; Meieribestyrer […] Sørensen; Cand. theol. Søren Sørensen; og Faderen.
 
De to siste barna var altså begge piker. Kirsten kom til verden 30 januar 1882 og ble døpt[xxxiv] 28 februar. Denne gangen valgte man fadrene Fru Jonine Grønvold; Fru Cary Castberg; Skibsrheder Ludvig Grønvold; og Sømand Ludvig Høst.
 
Og, så – yngstedamen i huset: Jenny. Hun så dagens lys 10 mai 1883 og ble døpt[xxxv] 11 juli. Ved denne anledningen ble fadrene Bankchef Ludvig Høst, Frederikshald; Kjøbmand Grønvold, Sandefjord; Ludvig Høst Bruench, København; og Frøken Høst, Sandefjord.
 
Høsten 1884 ble det holdt basar, blant annet til inntekt for Sjømannsmisjonen, og Fru Høst vant en muffe[xxxvi].
 
Samme år, da han stod på høyden av sin karriere, ble Kirstens mann utnevnt til den første danske visekonsulen i Sandefjord[xxxvii].
 
Det var folketelling igjen i 1885[xxxviii]. Familien er fremdeles bosatt i Badehusgaten, som ti år tidligere. Frederik betegnes som Kjøbmand, Skibsreder, dansk Viceconsul – det siste med litt usikkerhet. Alle 11 barna bor hjemme, men bare den eldste er gammel nok til å ha et yrke – styrmann. Og som alltid, tre tjenestepiker: Severine Nilsen (29) fra Sandefjord; Indiana Halvorsen (27) fra Tjøme; og Anne Berthea Nielsen (20) fra Sandeherred.
 
Og – kanskje det mest overraskende: Kirsten Margrethe har fått seg et yrke, hun og, og kanskje var det i noen grad av pengenød: hun driver nå «Musikundervisning». Tidlig i 1887 averterer hun i Vestfold[xxxix]:
 
I 1891[xl] var tjenestepikene borte – antagelig klarte man seg godt med fire døtre! To var nemlig borte – Anna Christine og Inga. Anna Christine hadde giftet[xli] seg med Jean Borelly Linaae 6 mai året i forveien, mens Inga var reist av gårde og blitt huslærerinde[xlii] hos familien Hoff i Nord-Fron, langt oppe i Gudbrandsdalen.
 
Sommeren det året var det utstilling av håndarbeider i Skien, og der fikk Fru Høst utstillingens bronsemedalje[xliii]. Sandefjord det ikke så verst på den utstillingen, for Martha Holm Hansen – Holm Hansens kone og sikkert en bekjent – fikk Kongens Sølvmedalje, og både Sandefjords Arbeidsskole og Middelskolen fikk majestetens bronsemdalje.
 
Et par ganger samme år ser man Fru Høst i rollen som arbeidsformidler: hun rykker inn annonser[xliv] for tjenestepiker på vegne av andre.
 
Fredrik Ludvig er nå omtalt som «Kjøbmand Vinhandel og adm. Bankdirectør i Sandefjords sparebank». To av sønnene har yrke: Ludvig er «1. Styrmand med engelsk Dampskib.» mens Oscar er «Timelærer, elev af den tekniske skole i Xania». En av pikene Johanna Otilie nevnes som «Elev» og går antagelig på middelskolen.
 
Det kan ikke ha vært lett – og 27 august 1897 annonserte Fru Høst i Vestfold[xlv] på nytt musikktimer, men nå hadde hun gått ned 20 prosent på prisen.
 
I 1900[xlvi] har Kirsten Margrethe skiftet yrke, mens mannen fremdeles er bankdirektør, og de er flyttet Hjertnæsgade, der de bor i annen etasje i forhuset: Fru Høst er blitt Oldfrue ved Badet! Alle barna er fløyne med unntak av Kirsten, som nå er 18 år gammel og «Sysselsat med husgjerning» – det var ikke uvanlig at folk holdt tilbake en yngstedatter for å ha hjelp i alderdommen.
 
Kirsten Margrethe ble enke da Frederik Ludvig døde 22 april 1902 – han ble felt av et hjerneslag – og ble begravet[xlvii] 26 den måneden. Han ble 68 år gammel.
 
Noen år senere ble Kirten Margrethe Høst rammet av en ny sorg: sønnen Jonathan, bank-korrespondenten, døde[xlviii] av hjernebetennelse i Paris 11 januar 1905. Litt senere annonserte hun at begravelsen ville foregå i Sandefjord[xlix] lørdag 21 januar.
 
Sandefjords Blad hadde et fotografi fra Badet fra sommeren 1907, og publiserte[l] det 27 juni 1970:
 
«DRAKTPARADE ANNO 1907.
   
   På dette 63 år gamle fotografi kan iallefall våre damer med interesse konstatere hvordan motene har skiftet i det mellomliggende tidsrom. Forresten, herreklærne er da heller ikke til å kjenne igjen. Sjaketten, sommervesten og panamahatten til venstre er i dag «forhistoriske». Flosshatten er nu bare et 17. maiinnslg. Redingoten og damenes nydelige sommerkjoler og -hatter må man i tilfelle lete frem fra gamle kufferter i eventuelt ennu eksisterende patrisier-hjem. Damen til høyre som med verdighet representerte datidens eldre generasjon var Badets populære, mangeårige oldfru, fru Kirsten Høst.
 
   Og så lager vi like godt en identifikasjonsparade av «draktparaden»: Er det noen av våre lesere som med navns nevnelse kan peke ut hvem er hvem av de avbildede personer?».
 
I 1910[li] er Kirsten Høst flyttet til Rådhusgade 11 – det er ikke umiddelbart klart hvor dette er i 2022, men adressen tilhører det bygget som tidligere tilhørte privatbanken. Her bor hun sammen med to barnebarn og en sønn. Barnebarna er Frederik Høst (9) og Augusta Høst (7), begge født i Archangelsk. Sønnen er Georg, som nå er 30 år gammel og styrmann.
 
Kirsten er visst kommet på litt hårdere tider efter mannens død, for hun omtales nå som «Oldfrue, privat Understøt» uten at det sies av hvem. Barnebarna er «Forsørget af Sagbestyrer» – hvem er ikke nevnt.
 
På ett eller annet tidspunkt flyttet Kirsten Margrethe Høst til sin datter Kirsten, i Oslo, der hun ble boende resten av livet. I 1923 bodde mor og datter i Tåsenveien 16[lii], et par hundre meter nordvest for Ullevaal Sykehus; Kirsten Høst var «Sundhedsassistent» og arbeidet kanskje der, for hun hadde aldri giftet seg.
 
Torsdag 17 oktober 1929 fortalte Sandefjords Blad[liii]:
 
«Vakker gave
til Sandefjords Bymuseum.
 
   Fru Kirsten Høst har den 30. i forrige maaned oversendt Sandefjord Bymuseum som gave avdøde konsul 1 Fredrik Høsts blyanttegninger av husene i Sandefjord i tiden før 1840, tillikemed en kortfattet redegjørelse for husenes eiere, nedskrevet efter fru Otilie Christensens meddelelser. Det er disse tegninger som på en par undtagelser nær er gjengit i forminsket reproduktion i 1. bind av «Sandefjords Historie». Saa godt som alle anmeldelser av boken har omtalt den betydelige kulturhistoriske værdi disse tegninger har.
 
   Formandskapet besluttet i møte igaar at motta den værdifulle gava med hjertelig tak».
 
Lille julaften 1930 hadde Sandefjords Blad[liv] en artikkel om bymuseet, og i den kan man lese:
 
«Aktelse for fedrene, tradisjonen! Der har vi, hvad visstnokk er uten sidestykke i en norsk by — Ludv. Høsts tegninger av en lang rekke av byens og omegnens huser fra tiden før 1845, nesten fotografisk gjengitt. Samtlige er «originaler», skjenket bymuseet av enkefru Kirsten Høst. Kopier av de fleste av disse tegninger er inntatt i Knut Hougens’ Sandefjords Historie, Iste bind. Riksantikvaren, dr. Harry Fett, har uttalt, at disse tegninger er noget som det neppe finnes maken til. Sandefjord er fru Høst stor takk skyldig for hendes store forståelse. Aktelse fer fedrene, minnene! Tegningerne hører hjemme i Sandefjord. Takk, fru Høst!».
 
Sandefjords Blad[lv], 7 januar 1932, skrev om henne i forbindelse med 90-årsdagen:
 
«Enkefru Kirsten Margrethe Høst
Efter tegning av hennes datterdatter Rachel Linaae.
 
   Fru Kirsten Margrethe Høst er født d. 8. januar 1842, og fyller altså imorgen sitt 90de år. Hennes far, Christen Lorentz Sørensen, var året før blitt gift med sin annen hustru, kjøbmann Jonas Andersens datter Inger, og fru Høst er den eldste av dette ekteskap. Både på fars og mors side hører hun derfor til Sandefjords eldste slekter; det er da vel heller neppe noget nulevende menneske som sitter inne med så megen tradisjon fra byens og bygdens fortid som fru Høst. — Sørensen var efter den tids målestokk en meget rik mann, som eide skuter i sjøen, industrielle anlegg og garder på landet. Ved den tid fru Høst blev født, flyttet han fra sitt statelige hus ved nuværende Christopher Hvids plass til sin gård Nordby, og der vokste da fru Høst og hennes søskende op.
 
   Sørensen var, som de – fleste Sandefjords-menn på den tid, omhyggelig med å skaffe sine barn den best mulige utdannelse, såsant de hadde råd til det; selv hadde disse menn måttet nøie sig med såre litet. Datteren Kirsten blev undervist hjemme på Nordby av vel utdannede lærerinner, og blev siden sendt på Nissens skole i Oslo, hvor hun tillike fikk undervisning i musikk av den bekjente organist og musikklærer Arnold. Alle Sørensens barn hadde musikalske anlegg, fru Høst blev en meget duelig pianist – og lærerinne i klaverspill. Hennes tidlig vakte sans for folkelig tradisjon fonektet seg heller ikke på det musikalske område. Selskapssangene fra hennes tidligste barndom, bygdespillemennenes bryllupsmarsjer danser og «Sværstan’s» naive orgelpreludium, — altsammen blev opbevart og gjentatt av fru Høst. Vi gjetter på at hun også bar sin andel i den samling bygdemusikk som hennes bror, S. A. Sørensen, har optegnet, og som eies av Sandefjords bymuseum.
 
   1864 blev Kirsten Sørensen gift med Fredrik Høst, som efter faren, Ludvig Høsts død 3 år senere blev hoved for det ansette firma som drev kjøbmannsforretning, trelasthandel og skibsrederi. Deres hjem i den gamle patrisiergård ved torvet (Stensholdts gård ligger på tomten) blev noget av et kulturcentrum i det nybyggersamfund som Sandefjord ennu halveis var; for utenfor embedsfamiliene var det ikke mange hus i byen som kunde nevnes ved siden av dette, og i intet vilde man finne den forening av velstand og dannelse med kjærlighet til den hjemlige jord som i dette hjem, ti også Høst hadde på mødrenes side (familien Bøckmann) dype røtter i Sandefjord. Det var da ganske naturlig at Høst og fru Høst kom til å innta en fremskutt stilling i stedets selskapelige liv som i det sosiale og kommunalpolitiske arbeide. Og deres nære forhold til Sandefjords bad — Høst var i sin tid direksjonsmedlem, og fru Høst var senere i flere år badets oldfrue — gjorde at mange fremtredende kvinner og menn fra fjernt og nær i årenes løp. har nytt godt av gjestfriheten i det komfortable, men prunkløse hjem, både i byhuset og i den lille enkle paviljong i den skjønne bjerkelund på Tangen.
 
   1880-årene blev en hard tid for Sandefjord; seilskibenes verdi var — heter det — «i mange tilfelde rent nominel», og trelasten var uselgelig. I de 2 år 1886—1887 gikk 47 av byens forretningsmenn konkurs, de nærmest foregående år har 28 konkurser å opvise. Blandt dem var Høst. Sammenbruddet gikk hardt inn på ham; en konkurs er jo ikke det samme for innehaveren av et gammelt firma med en sosial posisjon som for en opkomling uten fortid; men det tør sies at Høst og fru Høst aldri har stått høiere i medborgerlig aktelse enn i disse motgangens år, som de bar med aldri sviktende verdighet. Det var i disse år, omkring århundreskiftet, at Høst utførte de tegninger av det gamle ladested fra omkring 1840, som har vakt berettiget opmerksomhet langt utenfor vår bys grenser. Mange hender har været ute efter dem, og når fru Høst har skjenket dem til byens museum, er det en elskverdighet mot byen som kommende slekter vil være henne takknemlig for. Hun har selv skrevet de korte tekster til tegningene.
 
   Fru Høst 
har i de senere år bodd i Oslo og er, tross sin høie alder, helt åndsfrisk; det er en oplevelse å høre henne fortelle fra gamle dager. Mange gode ønsker vil strømme inn til henne imorgen; vi ber henne være forvisset om at ingen er varmere følt enn de som kommer fra hennes gamle hjem».
 
Bare tre måneder senere[lvi], 4 april 1932, skriver Sandefjords Blad:
 
 
  
«Enkefru Kirsten Margrethe Høst
er fredag avgått ved døden i Oslo vel 90 år gammel. Fru Kirsten Margrethe Høst var født den 8. januar 1842, og fylte altså ved nyttårstid i år sitt 90de år. Vi hadde da en lengere omtale av enkefru Høst og skrev bl.a.: Hennes far, Christen Lorentz Sørensen, var året før blitt gift med sin annen hustru, kjøbmann Jonas Andersens datter Inger, og fru Høst er den eldste av dette ekteskap. Både på fars og mors side hører hun derfor til Sandefjords eldste slekter.
 
   1864 blev Kirsten Sørensen gift med Fredrik Høst, som efter faren, Ludvig Høsts død 3 år senere blev hoved for det ansette firma, som drev kjøbmannsforretning, trelasthandel og skibsrederi. Det var da ganske naturlig at Høst og fru Høst kom til å innta en fremskutt stilling i stedets selskapelige liv som i det sosiale og kommunalpolitiske arbeide. Og deres nære forhold til Sandefjords bad — Høst var i sin tid direksjonsmedlem, og fru Høst var senere i flere år badets oldfrue — gjorde at mange fremtredende kvinner og menn fra fjernt og nær i årenes løp har nytt godt av gjestfriheten i det komfortable, men prunkløse hjem, både i byhuset og i den lille enkle paviljong i den skjønne bjerkelund på Tangen. 1880-årene blev en hard tid for Sandefjord; seilskibenes verdi var — heter det — i mange tilfelle rent nominel», og trelasten var uselgelig. I de 2 år 1886—1887 gikk 47 av byens forretningsmenn konkurs, de nærmest foregående år har 28 konkurser å opvise. Blandt dem var Høst. Sammenbruddet gikk hardt inn på ham; en konkurs er jo ikke det samme for innehaveren av et gammelt firma med en social posisjon som for en opkomling uten fortid; men det tør sies at Høst og fru Høst aldri har stått høiere i medborgerlig aktelse enn i disse motgangens år, som de bar med aldri sviktende verdighet
 
   Fru Høst 
hadde nu lenge bodd i Oslo. Hun vil bli begravet her på sitt hjemsted».
 
Og helt til slutt fortalte Sandefjords Blad[lvii], 7 april 1932, fra selve begravelsen:
 
«Begravelse
   Enkefru Kirsten Høst blev igår under stor deltagelse fra slekt og venner begravet fra Sandefjord gravkapell til Sandar gamle kirkegård. Efter at forsamlingen hadde sunget nogen vers av «En dalende dag, en stakket stund», talte sogneprest Evje i tilslutning til Es. 46.4. Han uttalte at et langt, virksomt liv var nu avslutte., Meget hadde den her avdøde i sitt 90 år lange liv oplevet, og mange omskiftelser hadde hun sett. Hun kunde leve i minner fra en rik fortid.
 
   Om alt ellers skifter, ja forgår, så blir Gud den samme og vil bære sine til de grå hår.
 
Efter talen blev sunget «Ta vår takk til sist, Herre Jesus Krist». Under orgeltoner blev båren ført ut for å bringes til graven, hvor sognepresten forrettet jordfestelsen. Ved graven blev sunget «Så ta da mine hender, og før mig frem».».
[i] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0005: Ministerialbok nr. 5, 1832-1847, s. 228-229
[ii] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 5 (1832-1847), Ekteviede 1841, side 622-623. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1259&idx_id=1259&uid=ny&idx_side=-258
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20051018051091.jpg
[iii] Fagerli, Torkel; Christen Lorentz Sørensen : en borger av Sandefjord; no:Sandar historielag, 2016; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020022748009
[iv] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814), Ekteviede 1801, side 218. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8225&idx_id=8225&uid=ny&idx_side=-202
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070427610162.jpg
[v] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Klokkerbok nr. 1 (1814-1835), Konfirmerte 1817, side 249. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8226&idx_id=8226&uid=ny&idx_side=-249
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070427610442.jpg
[vi] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Klokkerbok nr. 1 (1814-1835), Konfirmerte 1825, side 268. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8226&idx_id=8226&uid=ny&idx_side=-268
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070427610461.jpg
[vii] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Klokkerbok nr. 1 (1814-1835), Fødte og døpte 1816, side 15. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8226&idx_id=8226&uid=ny&idx_side=-18
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070427610211.jpg
[viii] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Klokkerbok nr. 1 (1814-1835), Fødte og døpte 1818, side 36. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8226&idx_id=8226&uid=ny&idx_side=-40
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070427610233.jpg
[ix] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Klokkerbok nr. 1 (1814-1835), Fødte og døpte 1820, side 55. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8226&idx_id=8226&uid=ny&idx_side=-59
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070427610252.jpg
[x] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Klokkerbok nr. 1 (1814-1835), Fødte og døpte 1823, side 88. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8226&idx_id=8226&uid=ny&idx_side=-93
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070427610286.jpg
[xi] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 5 (1832-1847), Fødte og døpte 1843, side 250-251. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1259&idx_id=1259&uid=ny&idx_side=-131
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20051018050964.jpg
[xii] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 5 (1832-1847), Fødte og døpte 1845, side 310-311. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1259&idx_id=1259&uid=ny&idx_side=-157
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20051018050990.jpg
[xiii] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 6 (1847-1860), Fødte og døpte menn 1848, side 8. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1260&idx_id=1260&uid=ny&idx_side=-14
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20051018040014.jpg
[xiv] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. 7, 1855-1861, s. 237
[xv] Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 7 (1855-1861), Døde og begravede menn 1859, side 375. 
Permanent sidelenke:  http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1261&idx_id=1261&uid=ny&idx_side=-342
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20051018040789.jpg
[xvi] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0009: Ministerialbok nr. 9, 1862-1871, s. 23
[xvii] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1862-1871, s. 107
[xix] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0009: Ministerialbok nr. 9, 1862-1871, s. 139
[xx] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1862-1871, s. 139
[xxi] Hougen, Knut; Sandefjords historie. 2 : Kjøpstaden : fra 1845 til 1930; xx#:i kommisjon: Cammermeyer, 1932; pp 312-314; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060806092
[xxii] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1862-1871, s. 169
[xxiv] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1862-1871, s. 217
[xxvi] Hougen, Knut; Sandefjords historie. 2 : Kjøpstaden : fra 1845 til 1930; xx#:i kommisjon: Cammermeyer, 1932; p 142; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012060806092
[xxvii] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 7
[xxviii] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 18
[xxx] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 36
[xxxi] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 238
[xxxii] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0001: Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 53
[xxxiii] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 4
[xxxiv] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 23
[xxxv] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 35
[xxxvii] Bogen, Hans; 70 år : Lars Christensen og hans samtid; no#:Tanum, 1955; p 27; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011120108150
[xli] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0002: Ministerialbok nr. 2, 1880-1894, s. 194
[xlvii] Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. 4, 1894-1905, s. 269