Johan kom til verden 17 mars 1835, og ble døpt[i] 5 april det året. Fadrene hans var Gunnild Marie Christensdatter, Abraham Hørdals kone; Pigen Inger Andrea Tolfsdatter, også Hørdal; Abraham Hansen Hørdal; Niels Christensen Solie; og Nils Sørensen Fævang. Han ble koppevaksinert[ii] 10 juli samme år.
Foreldrene het Christian Hansen og Else Marie Jacobsdatter – han var fra Berlykka, hun fra Marum – de giftet [iii] seg 5 oktober 1832. Han var 27, hun 21.
Bryllupet stod dagen efter at Else Marie hadde født deres første barn, sønnen Hans som altså ble født 4 oktober 1832, på Berløkka. Han ble døpt[iv] 11 november og hadde fadrene Anne [NN] Lingjem; Helle Andrea Hansdatter; Gullik Mathisen Lingjem; Thor H. Houen; og Hans Olsen Marum.
Året efter kjøpte Johan Christiansen Hørdalen[v], og flyttet dit med sin unge kone og lille sønn.
Johan var altså annet barn, og efter ham fulgte Mathias, som så dagens lys 26 november 1836. Han ble hjemmedøpt av Søren Børgesen Fævang, og fikk dåpen[vi] bekreftet i kirken 8 januar 1837. Da var fadrene Anne Christensdatter Hørdalen; Helle Andrea Hansdatter Berløkken, Rasmus Larsen Hørdalen; Abraham Hansen Berløkken; og Iver Hansen Hørdalen.
Fjerde barn var også en gutt. Ole Christian ble født 17 april 1839 og hjemmedøpt av Søren Børresen Fævang, han også. Denne dåpen[vii] ble stadfestet i kirken 9 juni det året. Denne gangen var fadrene Helle Andrea Hansdatter Skolmerød; Anne Marie Hansdatter Brønnum; Lars Larsen Skolmerød; Iver Hansen Hørdalen; og Ole Andersen Solie.
Noen år senere flyttet familien fra Hørdalen til Haugen, det Christian Hansen, sammen med sin bror Tor, som hadde giftet seg med enken der, hadde kjøpt bruket av Treschow for 2000 riksdaler. Tor beholdt bare en fjerdedel av gården, og da han døde gikk den parten i arv til sønnen Hans som makeskiftet med Kristian, slik at Kristian Hansen hadde hele bruket.
Lorentz Berg beskriver[viii] familien under Part b av gården:
«Kristian Hanssøn 1843-55, fra Berlykka, kom hit fra Hørdalen. Parten utgjorde ¾ av bruk 1, blev dessuten øket. Gift 1832 m. Else Maria Jakobsdatter fra Marum-dammen. Begge døde 1855. Barn: 1. Hans Kristianssøn, g. m. inger Maria Andersdatter; overtok 2/3 av frens jordvei (makesikftet siden med Hans Torssøn). 2. Johan, overtok 1/3 av jordveien, 1862 for 1200 til Hans Torssøn og Andreas Larssøn. 3. Mattias, bodde på Stange. 4. Ola Chrstian. 5. Anders Martin. 6. Edvart Severin. 7. Anne Maria»
Det skulle gå over fire år fjerde til femte barn – Anders Martin. Han meldte sin ankomst 11 august 1843 og ble hjemmedøpt av Aage Abrahamsen Førrestad [?]. Da dåpen[ix] ble bekreftet i kirken 9 oktober var fadrene Gunnild Marie Abrahamsdatter Hauen; Anne Sophie Gulliksdatter Linhjem (fra Tjølling); Thor Hansen Houen; Hans Hansen Sørrist fra Tjølling; og Søren Hansen Houen.
Efterhvert ble det en pike også: Anne Marie kom til verden 9 desember 1845. Da hun ble døpt[x] nyttårsdagen 1846 var fadrene Gunhild Marie Abrahamsdatter Hauen; Gunhild Marie Eriksdatter Joberg; Thor Hansen Houen; Peder Olsen Houen; og Mathias Christophersen Soli.
Johan Christiansen Haugen ble konfirmert[xi] da han var omkring 14 ½ år gammel, 30 september 1849. Han fikk karakteren temmelig god og er ført opp som nummer 18 av de 41 guttene i dette kullet.
Helt til slutt i søskenflokken, Edvard Severin, som så dagens lys 10 september 1852 og ble hjemmedøpt av Aage Abrahamsen. Ved stadfestelsen av dåpen[xii] 14 november fikk han fadrene Elen Simondatter Hougen; Anne Sophie Gulliksdatter; Søren Hansen Houen; Johan Christiansen; og Matthias Christiansen.
Mindre enn tre år senere opplevet Johan Christian og søsknene den sorgen at begge foreldrene døde. Moren, Kone Else Marie Jacobsdatter Haugen, 43 år gammel, døde klokken 8 ¾ om morgenen, 1 mai 1855. Faren, Gaardmand Christian Hansen Haugen, 50 år, gikk bort 12 timer senere, klokken 8 ¾ aften. Begge ble begravet[xiii],[xiv] 10 mai. I forbindelse med morens begravelse er det notert «Ikke smittende Syge»
Det er ikke lykkes å finne Johan Horda-Hauge i 1865-folketellingen – kan hende var han på reise i utlandet – men han dukker opp i 1875[xv]. Man finner ham som «Lærer i plastik og dans», ugift og bosatt i Torvgaten 5 i Christiania, der han har leiet seg inn hos Johannes Thoresen fra Spydeberg, som arbeider i en pianofabrikk. I huset er det en tjenestepike, 24 år gamle Birgitta Paulsen, som har kommet ganske langveis fra – hun er fra Færøyane.
Året før hadde Johan Horda-Hauge vært på tur, for 17 mars kom en liten pike til verden i Botne. Dette var Hanna Josephine, og hun ble døpt[xvi] i Botne Kirke 6 juni samme år. Fadrene hennes var Moderen; Pige Thorine Marie Johannesdatter Holmestrand; Mathias Andreassen Bure, Holmestrand; Lars Gustav Eriksen Smørstein-Eie; og Ole Michaelsen Smørstein-Eie.
Hanna Josephine var – ingen overraskelse uektefødt. Moren var en gift kone, Inderste Elen Johanne Jacobsdatter[xvii] fra Sande prestegjeld, men som oppholdt seg på Smørsten i Botne. Det står i kirkeboken at Elen Johanne var født i 1845, giftet seg i 1865, og at dette var hennes tredje leiermål, med tre ulike menn. Om Johan Horda-hauge står det bare at han var Ungkarl, danselærer, og holdt til i Christiania.
Før det kom så langt, finner man, i januar 1870, Johan Horda-Hauges tidligst kjente annonse[xviii] for sin danseskole:
Nok en annonse[xix] følger i november samme år, men nå er både lokalet og sproget endret:
Og en drøy uke senere, i nok et lokale og fyldigere tekst[xx]:
Over de neste årene annonserte Horda-Hauge titt og ofte: i det følgende gjengis kun de som synes særlig interessante: efter hvert brukte han navnet sitt, heller enn funksjonen, som overskrift – han ble sikkert rimelig godt kjent i Christiania.
Han var tydeligvis også kjent som fiolinist – ellers var han nok ikke blitt invitert til å spille under en konsert 17 mai 1874:
Noen dager senere var Horda-Hauge i Fredrikshald, der det også skulle spilles musikk i en afternunderholdning i Exercerhuset annen pinsedag[xxi]. Men før det kom så langt, skulle det holdes Aftenunderholdning i Sarpsborg[xxii]:
«Hr Skuespiller Madsen agter imorgen igjen at besøge os, denne Gang sammen med 3de af Hovedstadens dygtigere Musici, Dhrr. Horda-Hauge, Karto og E. Sperati, der ville foredrage flere No. For Violin, Violincello og Piano. Vi tillade os at anbefale også denne Underholdning til et talrigt Besøg».
Og slik fortsatte det[xxiii], 28 mai i Fredrikshald:
I Fredrikstad, 31 mai[xxiv]:
«Dhr. Musikere Horda Hauge, Kortoe og E. Sperati vil paa Søndag med Assistance af Hr. Skuespiller Fr. Madsen give en Aftenunderholdning, sm vi paa det bedste tør anbefale til Publikums Søgning efter den særdeles gode Omtale, deres Aftenholdninger i Fredrikshald i disse Dage har faet, og ifølge hilken de der har vundet særdeles Bifald. Især skal Hr. Kortoe være en begavet Kunstner, ligesom jo ogsaa vort Steds Publikum ganske nylig har havt Anledning til at gæde sig ved Hr. Madsens udmærkede Foredrag».
I samme avis fikk man også programmet for aftenunderholdningen[xxv]:
|
«Aftenunderholdning
|
|
i
|
|
Middelskolens Gymnastikklokale
|
|
Søndag den 31te Maj Kl. 6 ½.
|
|
|
|
1ste Afdeling
|
|
|
|
1. D’eglise de Stradella, Trio for Orgel, Piano og Violin, udføres af Horda Hauge, E. Kortoe og E. Sperati.
|
|
2. Manden i Huset af E. Bøgh, fortælles af Fr. Madsen.
|
|
3. Andante og Rondo af C. de Beriot, Duet for to Violiner, udføres af E. Kortoe og E. Sperati
|
|
4. Den Undvegne af Chr. Wister, fortælles af F. Madsen
|
|
5. Konsert for Violin, med Pianoakkompagnement, udføres af Horda Hauge.
|
|
|
|
2den Afdeling.
|
|
|
|
6. Trio for Piano, Violin og Violincel af J. Haydn:
|
|
a. Adagio
|
|
udføres af Horda Hauge, E. Kortoe og E. Speratii
|
|
b. Finale Presto
|
|
7. Skriftemaalet af H. Herz, fortælles af F. Madsen
|
|
8. Solo for Violin, med Pianoakkompagnement, udføres af E. Kortoe.
|
|
9.
|
|
a) Sjælevandringen af Erik Bøgh fortælles af Madsen
|
|
b) Amors Vinger af Høedt
|
|
|
|
10.
|
|
a. Meditation af Bach Horda Hauge, E. Kortoe og E. Sperati
|
|
b. Miserere du Trovatore af Verdi
|
|
|
|
Billetter a 48 Sk, Børn det halve, erholdes hos DHr. Boghandler Lionæs og Kjømand C. Fleischer samt ved Indgangen, som aabnes Kl. 6.
|
|
|
|
Familjebiletter, 3 for 1 Spd., erholdes kun hos DHr. Lionæs og Fleischer.
|
|
Horda Hauge. E. Kortoe. E. Sperati. F. Madsen»
|
Og slik fortsatte Horda-Hauge å leve – konserter og danseundervisning rundt om på Østlandet, Christiania, i Kragerø og andre steder.
I 1875[xxvii] kan man finne en ung kvinne – ikke fullt så ung som folketellingen sier, for ni-åringer fra Fredrikshald bor ikke for seg selv midt i Christiania – som heter Selma Elvine Marie Hansen, og er «butikjomfru». Hun bor i en gård som har adressen Rødfyldgade 22 – det lå nokså rett under Oslo Plaza, slik byen er innrettet i nyere tid. Og mindre enn 10 minutters spasertur fra Torvgaten 5, der Johan bodde.
Hun og Johan Horda-Hauge møttes, og søt musikk oppstod. Derpå fulgte en tur til Johannes Kirke i Christiania: Ungkar og Dandselærer Johan Kristiansen Hordalen Hauge og Pige Selma Elvira Marie Hansen ble viet[xxviii] 24 juni 1876. Som forlovere hadde de Johannes Thorsen og W. K. Stoltenberg Kristiania.
På denne tiden gjennomførte Johan Harbo-Hauge enkelte transaksjoner som førte til rettssak – helt opp til høyesterett[xxix]:
«No. 280. Høiesterets Dom af 14de September 1878 (Retst. for s. A. S. 69 ff.). Danselærer J. K. Horda Hauge mod Musikhandler Warmuth. Musiker og Danselærer Hauge, der Sommeren 1874 var paa en Konserttourné, kom i Juni i Fredriksstad i Underhandlig med den derboede Musikhandler Floessel om Kjøb af en Violin, som Sælgeren opgav at være en ægte Cremoneser af Nicolaus Amatis Fabrikat, og for hvilke forlangtes 300 Spd[xxx]. Efter Overenskomst tog Hauge den med paa Reisen paa Prøve. Den 13de Juli skrev han fra Holmestrand til Floessel, at Violinenvar et udmærket Instrument og visselig værd 300 Spd., men da han ikke havde nogen Violin til at sammenligne den med, bad han om en noget længere Prøvetid. Floessel meddelte derpaa den 27de Juli Hauge, som da var i Sandefjord, at han kunde faa solgt Violinen til en opgivet Person i Hamburg og derfor maatte faa Hauges Bestemmelse. Denne svarede 5te August, at han ønskede at beholde Violinen (Kjøbesummen skulde delvis afgjøres ved, at Floessel af Hauge overtog et Piano). Det tilføiedes: «NB. De indestaar mig for, at den Violin, som jeg skal tilhænde mig af Dem, er en ægte Nicolaus Amati Cremoneserviolin». Floessel svarede den 11te te August, at han tog Pianoet for 200 Spd., Resten skulde betales kontant før Floessels Afreise (som skulde finde sted i Oktober). I Brevet hedte det: «Om De vil have Violinen (som er en Nicolaus Amati)» o.s.v. Pianoet blev sendt, og den 1ste Oktober 1874 sendte Floessel til Hauge, som fremdeles var i Sandefjord, 2 Vexler til Akcept for den resterende Del av Kjøbesummen. Herpaa svarede Hauge den 11de s. M., at han var kommet i Tvil om, hvorvidt Violinen var en ægte Nicolaus Amati og derfor vilde vente med at akceptere, til han ved sin Tilbagekomst til Kristiania (omkring den 22de) ved Sagkyndige kunde faa dette bragt paa det Rene. Dette Brev, som var rekommanderet, returneredes fra Fredriksstad, idet Floessel var reist til Finland; men da Musikhandler Warmuth, til hvem Floessel havde transporteret sin Fordring, krævede Hauge, sendte denne ham Afskrift af Brevet. Warmuth sagsøgte nu Hauge til Betaling af Restbeløbet, men denne paastod sig frifundet. Han ansaa nemlig ikke sig for bundet af Handelen, men havde ikke anlagt kontrasøgsmaal, var det fordi Floessel havde forladt Landet og var insolvent.
I Høiesteret, hvor sagen blev behandlet skriftligt, blev Hauge enstemmig frifunden. Føstevoterende, til hvem de øvrige Voterende i de væsentlige sluttede sig, udtalte:
Ved sin Skrivelse af 11te August 1874, der var Svar paa Hauges Brev af 5te s. M., hvori der udtrykkelig krævedes Garanti for, at Violinen var en ægte Nicolaus Amati, havde Floessel indgaaet en saadan Garanti, og det maatte da være Violinens Ægthed, hvorpaa det kom an; Skrivelsen af 13de Juni 1874, hvori Hauge udtalte sig paa Grundlag av Sælgerens egne Udtalelser om Ægtheden og sin erfaring, mod hvis Værdi han dog samtidig gjorde Reservation, kunde ikke være bindende. Bevisligheden for Violinens Uægthed maatte dog efter at Kjøberen saa længe havde havt den til Prøve og efterat han havde præsteret en større Del af Vederalget, paahvile ham, naar han nu vilde fragaa Handelen; men dette Bevis antoges at være ført. (En Voterende udtalte her, at det maatte være tilstrækkeligt, at Kjøberen beviset Omstændigheder, der vakte grundet Tvil om Ægtheden, og at derefter Sælgeren fik bevise Ægtheden). At hans Tvil om Ægtheden først var fremkommet saa sent (i Skrivelse af 10de Oktober) kunde ikke binde ham. Han havde, som anført, ikke i Sandefjord Anledning til at forvisse sig om Ægtheden, derfor forlagte han udtrykkelig Garanti herfor, og da maatte der være tidsnok, naar han inden Sandefjord-Opholdets Slutning kom med sin Indsigelse saaledes som gjort».
Rettsaken fikk omtale i avisen[xxxi], også:
«Høiesteretssag om en Violin. Under en Koncertreise, som Musikus og Danselærer Horda-Hauge sammen med et Par andre Personer foretog Sommeren 1874, traf han i Fredriksstad i Juni Maaned sammen med en derboende Musikhandler Floessel kom med denne i Underhandling om Kjøb af en Sidstnævnte tilh. Violin af Nicolaus Amatis Fabrik, der skulde have tilørt en adelig russisk Dame, og for hviken han forlangte 300 Spd. Efter Overenskomst med Floessel tok Hauge med sig til Prøve under Reisen, hvorefter der senere ble afsluttet Handel om Violinen mod det forlangte Vederlag. Det blev imidlertid af flere draget i Tvivl, om Violinen var en veritabel Nicolaus Nicolaus Cremonenser-Violin, hvorfor Hauge negtede at betale 105 Spd., som efter Floessels Afreise fra Landet var transporteret til Musikhandler Wasmuth.
Sagsøgt til at betale disse, blev Hauge ved Byrettens Dom af 4de September 1877 tilpligtet at betale det paastaaede Beløb, medens Processens Omkostninger bleve ophævede. Et af Byrettens Medlemmer voterede for Hauges Frifindelse. Sagen blev derpaa af Hauge indbragt for Høiesteret, hvor han ved Advokat Nilsen paastod sig frifunden og tilkjendt sine Omkostninger. Ved Høiesterets Dom af 14de d. M. blev Hauge frifunden for Warmuths Tiltale, hvorhos Processens Omkostninger for Byretten og Høiesteret ophævedes. Høiesteret fandt, at Floessel efter Underhandlingerne mellem ham og Hauge havde paataget sig at indestaa for, at Violinen en ægte Cremonenser-Violin af Nicolaus Amatis Fabrik. Dermod antages det, at Hauge, der i længere Tid efter Handelens Afslutning havde havt Violinen i sit Værge og præsteret endel af Vederlaget, maatte have Bevisbyrden, naar han påstod, at Violinen ikke var en ægte Nicolaus Amati Cremonenser og som Følge deraf krævde, at Handelen skulde gaa tilbage. Medens der om dette Pukt ved Byretten kun forelaa ubeedigede Erklæringer, lod Hauge efter Sagens Paastevning til Høiesteret optage et Thingsvidne, hvorunder han førte Violinisterne Gudbrand Bøhn, Fredrik Ursin, og Julius Ørbye som Vidner. Ligesaa forelaa der allerede ved Byretten en Erklæring fra H. Wieniavski, hvort denne udtaler sig om Instrumentet.
Samtlige disse Musikere udtalte: dels at Violinen ikke var en ægte Nicolaus Amati Cremonenser, dels at den ikke havde nogen Lighed med de Violiner, enkelte af dem havde set fra den berømte Mesters Fabrik. Paa Grund heraf antoges det af Høiesteret, at der maatte være tilveiebragt et efter Omstændighederne og Gjenstandens særegne Beskaffenhed tilstrækkelig bevis for, at Violinen ikke var ægte. Paa den anden Side erkjendes, at der var en Mulighed for, at Violinen en Mazini-Violin, idet bl. A. Wieniawski erklærede, at den ikke har nogen Lighed med en Amati, men at den snarere er af den sakaldte Brescia-Skole, saadan som Mazini; men herpaa kundet ikke komme an, aldenstund Violinene skulde været fra Nicolaus Amatis Haand».
Efter vielsen fortsatte Horda-Hauge sin virksomhet som danselærer og musiker – og besøkte en rekke steder: om han hadde med sin kone er ikke kjent.
Mye av virksomheten var selvfølgelig i Kristiania, og efterhvert fikk han seg litt mer
iøyenfallende annonser[xxxii]:
Også utenfor Kristiania ble det gjort ordentlig – og holdt verdige avslutninger[xxxiii]:
De følgende årene er alle annonsene som er funnet i norske aviser, funnet i avisene i Østfold- kan hende Johan og Selma hadde tatt opphold der.
Uansett – kurs hos Johan Kr. Horda-Hauge var et betraktelig foretagende[xxxiv], her fra 1884:
I en bok som Kitty Apenes – døpt Cathinka – skrev sammen med sønnesønnen Georg, er det gitt plass til et langt avsnitt der Kitty skriver om livet sitt, til sønnen Christian. Bortsett fra den interesse dette har for Sarpsborgs historie, har den med denne lille passusen[xxxv]:
«Danseskoler var det iblant; ikke ofte. Jeg gikk der en gang med Horda Hauge som lærer. Jeg lærte så godt den gang, at jeg ikke behøvde mer lærdom i den branchen».
Fru Apenes var født i 1872, så det minnet stammer nok fra midten av 1880-årene, eller der omkring.
I 1884 bodde Johan og Selma i Gleditsch-gården i Sandefjord: hun averterte[xxxvi] at hun der tok imot pianoelever.
Omtrent på den tiden kjøpte Horda-Hauge den eiendommen han senere kalte «Gimle», og som er beskrevet av Torkel Fagerli i en artikkel[xxxvii] i Sandar Historielags «Kulturminner»; den er gjengitt som annex III, nedenfor.
I 1888, forteller Kaldager[xxxviii], averterte Horda-Hauge, igjen, et kurs i plastikk for barn i Sandefjord Tidende.
Først sent på høsten i 1884 tar Horda-Hauge – som målt efter annonsene – et første skritt ut av Østfold: an averterer i Tønsberg Blad[xxxix] at han akter å komme dit og holde kurs efter nyttår. Han begynte med å fortelle – i en annonse[xl] – at han aktet å holde et kurs for barn. efter flere annonser der han sier at kurset starter om åtte dager – ingenting er som markedsføring ved å antyde at det haster – ser det ut til at han hadde «fast fisk» og skulle sette i gang i Enkefru Walboms lokale, torsdag 12 mars 1885, klokken fire om eftermiddagen[xli].
For øvrig var nok Johan Horda-Hauge ofte på reise gjennom 1880-årene, for å leve av å holde danseskole på et lite sted var nok ikke tilstrekkelig levebrød, og dermed gjorde han det samme, for eksempel i Skien[xlii]:
«Hvor mange kjære minner knytter det sig ikke for oss eldre Skiens-folk til gamle Fønix? Det var i lang tid vårt eneste teater, og det mest fashionable møtested for alle offentlige foranstaltninger, foredrag etc. Der gav Olaus Olsen og Urania Marquards trupp sine teaterforestillinger, og der var sannelig ofte god skuespillerkunst de leverte. Her holdt Bjørnson foredrag om Engifte og Mangegifte, Sophus Tromholt sine astronomiske foredrag, her var det larmende folkemøter, og her hadde Horda Hauge sin utmerkede dansekole».
På denne tiden holdt han danseskole i Larvik[xliii], også:
« – Vi hadde dansetimer i Festiviteten, og danselærer Horda Hauge
opptrådte alltid i kjole og hvitt, lakksko og bølgende hår, forteller Anna Lindhjem. Etter tur trykket han oss til sitt stive skjortebryst, når vi skulle lære en ny dans, for eksempel polka. Mens vår små, korte ben slang hjelpeløst i lufta, svingte Hauge oss og ropte: «hopp – en, to, tre – hopp – en, to, tre …» Turdanser lærte vi også, og i menuettene måtte vi være høytidelige og verdige og gjøre dype komplimenter».
På denne tiden holdt Johan Horda-Hauge på med å kjøpe den eiendommen som han skulle komme til å kalle «Gimle», og lå der Jotuns hovedkvarter nå ligger.
I 1888, forteller Kaldager[xlv], averterte Horda-Hauge, igjen, et kurs i plastikk for barn i Sandefjord Tidende.
I henhold til en bok av Johan Kaldager om dagligliv i Sandefjord før 1890, mye bygget på lesning av «Sandefjords Tidende», avertert Johan Horda-Hauge 9 juli 1881 at han aktet å åpne «et kursus is plastik og dans»[xlvi].
To år senere, leste Kaldager, kom en repetisjon av dette i Sandefjords Tidendes utgave av 21 juli 1883[xlvii]: «Og til slutt i samme nummer meddeles at «John Kr. Horda-Hauge agtet at aabne et kursus i plastik og dans for børn og voxne. Liste i boghandler Iversens Boglade».
Horda-Hauge er ikke funnet i folketellingen for 1885, men Kaldager nevner[xlviii] hans kone i Sandefjord eller nærheten i forbindelse med en artikkel i Sandefjords Tidende 15 oktober 1887:
«Fra Sømandsprest E. Hanssen i Antwerpen er en lengre artikkel i dette nummer med takk for tilsendte penger og gaver ved sogneprest Jespersen og hans søster fru Horda Hauge. Gavene var ulltepper, lakener og håndklær osv.».
Det ble med det éne arrangementet i Tønsberg – i det minste er det ikke sett flere annonser. Men han kom sikkert innom søndre Vestfold ved flere anledninger, for i 1887 er han allerede i vanskeligheter over kjøpet av eiendommen Gimle[xlix], der han skulle komme til å bo:
Likevel, et par uker senere nevnes Fru Horda-Hauge i Sandefjord: hun har bidratt med 41.09 francs til en innsamling til fordel for Sjømannshjemmet i Antwerpen[l].
Det ser altså ut til at ekteparet på denne tiden allerede var flyttet til Sandefjord, men efter annonsene å dømme, var han fremdeles mest aktiv i Østfold. Men ikke utelukkende: 7 februar 1889 skulle det være avslutningsball i Arbeiderforeningens Sal efter fullendt kurs i Tønsberg[li].
Johan og Selmas eneste barn, datteren Agnes, kom antagelig[lii] til verden i 1890, muligvis i Kristiania og kan hende 23 april: det er ikke lykkes å finne hverken fødsel eller dåp. Som man vil se nedenfor, nevnes Agnes som «pleiedatter» i dødsannonsen ved Johan Horda Hauges bortgang – men hvis kjødelige datter hun da var, det er fremdeles ukjent.
Mange kurs senere var Johan K Horda Hauge igjen – eller fremdeles – i økonomiske vanskeligheter: manglende betaling av renter og avdrag til hypotekbanken førte til nye trusler i Kundgjørelsestidende[liii] 28 juni 1890.
Noen måneder senere var det avslutningsball for et kurs i Tønsberg[liv].
I disse årene får man lite inntrykk av Selma, men hun var kanskje et litt stormfullt menneske, som det fremgår av en notis[lv] i slutten av 1890, i avisen Vestmar som utkom i Kragerø:
«Ved Lagmandsthinger for Bratsberg i indeværende Maaned vil blive behandlet 2 Sager, nemlig Fru Horda-Hauge af Sandeherred for Overfald og Mishandling af sin Tjenestepige, samt Sag mod en svensk Arbeider ved Navn Olsen, der i Nærheden af Kragerø tilføiede en forbireisende Person Knivstik.
Thinget begynder den 15de ds.».
I slutten av uken da saken var begynt, hadde Dagbladet[lvi] en reportasje:
En meget penibel Sag var itirsdags fore for Lagmandstinget. Det var en Overfaldshistrie af værste Art. Fru Horda Hauge af Sandeherred stod tiltalt for i Sommer 2de Gange at ha mishandlet sin Tjenestepige Emma Karoline Holmgreen, git hende Ørefikener, Slag av en Sopelime, Vedtræ, Ildtang og en Spikefjel. Tiltalte benægtede alt, naar undtages, at hun vedstod ha git Klagersken Smæk over Hænderne eller tat hende i Armen, naar hun blev for ilde.
Klagersken fastholdt sin tidligere afgivne Fremstilling. Hun forklarede, at da hun den 3die Juli iaar rejste over Fjorden[lvii] efter Melk, blev hun forsiket af Modvind. Da hun kom ind paa Gaardspladsen, tildelte Tiltalte hende et Par Ørefikener (Hustugt skal hun gjentagende fat, men ikke blet mishandlet), ligesom Tiltalte beordrede hende i Bryggerhuseet, saa skulde hun faa mere. Der slog Tiltalte hende i Ansigtet og ellers med en ny Sopelime, til der ikke var mere igjen end Baandene. Derefter bearbejdede hun hende over Ryggen med et kvistet Vedtræ, som man ikke kunde faa kløvet, og endelig gav Tiltalte hende 3 Slag over Ansigtet med en Ildtang, saa Blodet randt. Kort Tid efter blev Klagersken vækket Kl. 2 om Morgenen af Tiltalte og beordret til at Hyppe Poteter.dermed holdt hun paa lige til Kl. ½ 12 om Natten, og træt som hun var, fik hun ikke vasket 4 Melkeringer, Da Tiltalte Dagen efter fik se det, gav hun Klagersken et Slag i Panden (eller Hovedet) med en stor, solid Spegefjel, saa den sprak, Endelig havde Tiltalte ogsaa slaat til hende med Parasolskaftet.
Da hun en Dag kort efter havde vært i Sandefjord[lviii], havde hun raadført sig med Tiltaltes Søster, Fru Apoteker Krog, og denne havde ikke alene raadet hende til at rejse, men ogsaa givet hende Rejsepenge. Da hun kom hjem, sendte Forældrene hende til Dr. Arup Jensen[lix], der efter Undersøgelsen havde erklæret, at Legemet bar Spor af Vold forøvet til forskjellige Tider. Denne Erkæring stadfæstedes i det væsentlige under ette af Advokat Barth, der af Dr. Jensen var anmodet om at være tilstede ved en Undersøgelse af Pigen.
Tiltalte med Støtte af sin Mand paastod, at Pigen flere Gange havde faldt voldsomt, at hun var stanget af en Kalv, at hun ved ege Skyld ofte var stukket af Bier – at hun var utro, ligegyldig i Tjenesten og blev urimelig længe borte, naar hun gjorde Ærinder.
Der afhørtes i det hele 11 Vidner. Kun en liden Pige paa 13 Aar havde set Tiltalte slaa Klagersken i Ansigtet. Men hendes Vidnesbyrd var grejt og tilsyndeladende absolut sandt. Flere stadfæstet i enkelte Punkter Tiltaltes Forklaring, andre svækkede den, særlig Klagerskens Bror, for hvem tiltalte havde udtalt sig tilfredsstillende om Pigen og om at ville paalægge Lønnen for hende. Det var for den voldsomme Katastrofe.
Endvidere maatte Dr. Frengs sagkyndige Forklaring i væsentlige Punkter betragtes som støttende tiltalte, idet han mente at slig voldsom Behandling maatte ha efterladt verre Saar og Merker, og at tiltaltes sygelige Tilstand muligens vilde Bevirket Sygelighed, om hun havde været udsat for en saa voldsom Sindsbevægelse. Men det var ikke observeret af hendes Nærmeste.
Tiltaltes Forsvarer, forhenværende Overreetssagfører, nuværende Sorenskriver Jul. Johnsen, paaviste i sine dygtige Forsvar det urimelige i Klagerskens Forklaring og hævdede, at der ikke forelaa Bevis for den sigtede Forbrydelse. Statsadvokaten, der ogsa optrådte meget pent og besindig og gjorde et godt Indtryk paa Folk, var meget forsigtig i sin Optræden.
Der stod jo Vidnesbyrd mod Vidnesbyrd, og man kan nok skjønne, at en slig Sag krævede baade Takt og Finfølelse.
Retten bestod af Bisidderne Byfogd Rolfsted og Sorenskriver Lorentzen, g Lagrette af Herrerne Skibsreder A. Knudsen, ejdanger, Gaardbruger Kr. H. Gjone, Nissedal, Provisor Rørdam, Larvik, Kjøbmand Jens Svendsen, Larvik, Flødnigsinspektør Heggen, Larvik, Gaardbruger Jensen, Næss, Nissedal, Hans Marumsrud, tinn, M. Jahnse, Tødling, G. Helligsen Rua, Granshered, N. N. Heggtveit, Laardal.
Da Tiltalemyndigheden havde nedlagt sin Paastand og udefærdiget Spørsmaalene til Lagrette, og Lagmanden havde holdt in «Retsbelæring», trak disse sig tilbage. Efter omtrent 2 ½ Times Raadslaging var de færdige og kjendte Tiltalte skyldig i alle Punkter.
Forsvareren paankede Sagen da Lagmandens Belærelse i et Punkt var «feilagtig».
Rettens Dom lød paa 60 Dages Fangekost og 200 Kr. i Sagsomkostninger.
Tiltalte vedtog heller ikke denne Dom.
Forhandlingerne, der varede fra Kl. 9 Morgen til 9 ½ Aften, overvares den hele Dag af en talrig Forsamling. Lokalet kunde umulig rumme alle dem, som søgte Adgang».
Saken ble omtalt også i andre aviser, som Varden, og derifra sakset av Christiania Nyheds- og Avertissementsblad[lx] – i den siste får man å vite at dommen opprinnelig ble satt til 15 dager på vann og brød, men derpå endret til seksti dager på vanlig fangekost. Tønsberg blad fortalte at piken var så forslått i ansiktet ved en anledning, at hun ikke ville vise seg blant folk – så da lånte Fru Horda-Hauge henne et slør slik at hun kunne løpe det ærendet hun hadde. Tønsberg Blad[lxi] har enda flere detaljer – blant annet om et kjoletøy som Karoline hadde kjøpt hos Frk Zimmermanns butikk inne i byen. Bergens Tidende[lxii], Bergens Aftenblad[lxiii], Hedemarkens Amtstidende[lxiv], Moss Tilskuer[lxv], Stavanger Avis[lxvi], Nordre Trondhjems Amtstidende[lxvii], Oplandenes Avis[lxviii], Nordtrønderen[lxix] og Bodø Tidende[lxx] omtalte alle saken, og fikk frem litt ulike detaljer. Selv i New York fikk man høre om denne tildragelsen, der Nordisk Tidende hadde en notis[lxxi] i januar 1891.
Ved folketellingen[lxxii] for 1891, i prinsippet tatt opp 1 januar det året, finner man Johan Kristian Horda-Hauge, lærer i dans og plastikk, på Osebakken ved Skien. Der har han tatt inn på et pensjonat drevet av Maren Janette Dahl Andresen, en 41 år gammel enke som opprinnelig kom fra Moss. Horda-Hauge har med seg sin kone, Selma Elvina, som nå er 36 år gammel.
Siden ekteparet Horda-Hauge ikke var hjemme tellingsdagen i 1891[lxxiii], er registreringen av dem i Sandeherred litt mangelfull. Telleren har notert seg fraværet, men tolket det slik: «Ubekjendt. Udenrigs» – det er mye man kan si om Porsgrunn, men i utlandet er ikke byen. Dessuten var det slik at «Tælleren kunde ikke faa oplysning om fødselsaaret, heller ikke fødested». Men disse opplysningene er med – kan hende er de føyet til senere.
Det som faktisk står, er at Johan Horda=Hauge, f 1835 i Sandeherred og «Danselærer og jordeier», «(selveiendom)»; konen er Selma Ellevine Horda=Hauge, født i 1855 i Fredriksstad. De bodde på Lystad.
Et halvt år senere, 2 juli 1891, holdt Sandefjord Sangforening konsert i Festivitetslokalet, der Horda Hauge assisterte[lxxiv].
På denne tiden var Johan Horda-Hauge, igjen, i pengeknipe og ble varslet[lxxv] om at han måtte betale renter og avdrag til hypotekbanken.
Det skulle bli mer om rettsaken mot Selma – kjæremålsutvalget sendte saken tilbake til høyesterett da «Ankeerklæringen er aldeles ufuldstændig[lxxvi]». Dermed var dommen fra lagmannsretten rettskraftig[lxxvii].
Livet gikk videre, og i februar 1891 averterte[lxxx] Horda Hauge at han aktet å holde kurs i Larvik.
Efterhvert var det nok «noen» som grep inn på Selmas side[lxxxi] – også dette ble nevnt i aviser over det ganske land:
Fra Skien tilskrives «Aftpst.», at den Madame Horda Hauge overgaaede Lagmandsretsdom, ved hvilken hun blev tilkjendt for Mishandling av sin Tjenestepige 60 Dager almindelig Fangekost, ved Benaadning er forandret til 60 Dages Arrest».
Et par måneder senere, 2 juli 1891, holdt Sandefjord Sangforening konsert i Festivitetslokalet, der Horda Hauge assisterte[lxxxii].
Johan Horda-Hauge fortsatte sin undervisning rundt i ulike byer, men det kastet kanskje ikke nok av seg, for i desember 1891 får han, igjen, varsel[lxxxiii] om renter og avdrag.
Saken mot Selma Horda-Hauge hadde altså fått mye oppmerksomhet – såpass at det ble en noen brukte den i besvarelsen av en stiloppgave, som derefter ble publisert i Nedenes Amtstidene[lxxxiv] våren 1892, saken var hentet fra en annen avis:
Reisene til Østfold fortsatte. Under eet opphold der skulle modehandlerinde Fru Hansen sende 25 kroner i en konvolutt adressert til Horda-hauge, men konvolutten kom bort og Fru Hansen averterte i avisen at hun ville betale en passende dusør til en eventuell finner[lxxxv]. Det var nok penger Horda-Hauge ville savne, for et par måneder ble han, på ny, varslet[lxxxvi] om renter og avdrag. Det samme skjedde følgende sommer[lxxxvii].
Så kommer 1894, og utgaver av Sandefjords Blad er tilgjengelig – der man finner en annonse[lxxxviii] for et kurs for barn i Festivitetslokalet fra 14 september:
Uken efter spilte Horda-Hauge på Sandefjords arbeidersamfunds Høstfest[lxxxix].
Tidlig i desember 1895 hadde Moss avis en artikkel[xc] med tittelen «Udødelige Mesterværker» som handlet om musikkinstrumenter, men som også hadde et avsnitt om instrumenter i norsk eie:
«Af Privatmænd, der her i Ladet besidder kostbare Instrumenter skal vi forbigaaende nævnte, Konow og Professor Monrad, som efter Forlydende skal eie hver sin ægte Amati-Violin, samt Hr. J. K. Horda-Hauge Gimle ved Sandefjord. Denne Mand, der fra sin tidligste Ugdom har beskjæftiget sig med Musiken og som i Vuggegave har faaet et efter vor Formening sjeldent musikalsk Øre, er i Besiddelse af en Violinsamling, der vistnok er enestaaende her tillands. Vi har personlig gjennem Hr. J. K. Horda-hauges sjælefulde Spil havt Anledning til at høre en ældgammel Violin af Nicolaus Amati, arbeidet 1647 i Cremoa, som foruden tre andre ældgamle af bekjendte Mestre er hans Eiendom. Denne Amati Cremonenser skal efter Sigede have en Værdi af ca. 20 Tusind Kroner; Klangpræget er tindrende blødt.
De øvrige er en – af Maggini, arbeidet i Brecia 1637 samt en af Steiner gjort i Cremona 1751. Den fjerde, Hr. Horda-Hauge er i besiddelse af bærer intet Aarstal, men at dømme efter dens Udseende og overmaade bøde Tone maa det atages, at den er ældre end noge af de fær nævnte Violiner.
Gjennem aarelang Søgen er det endelig lykkedes Hr. Horda-Hauge at faa samlet disse sjeldne Instrumenter, der i en slig musikkyndig Mads Hænder bedst vil komme til sin Ret og sin Værdighed».
Fem måneder senere blir det notert i Morgenbladet[xci], at de hadde mottatt fortellingen «Thorleif» av J. K. Horda-Hauge fra «Vestfold»s trykker i Sandefjord. På Kongsvinger var boken til salgs for en krone og femti øre[xcii].
Det skulle bli et nytt kurs i Sarpsborg 19 november 1896. Denne gangen står det – og kan hende har det gjort det tidligere også – bare Horda-Hauge i annonsen, uten initialer. Forklaringen kommer i en notis[xciii] på samme side:
«Som det af omstaaende Annonce vil sees, giver Fru Horda-Hauge om kort tid Danseundervisning heri Byen. Fruen er fra tidligere Tid saa kjendt her, at der fra vor Side ikke tiltrænges nogen Abefaling.
Fra det af Fruen i Porsgrund nys afholdte Kursus skriver «Grenmar» flg.:
Fru Selma Horda-Hauges Dandsekursus her i Byen sluttede i Fredags med Opvisning i Middelskolens Gymnastiklokale. Det var en sand Fornøielse at se, hvad Fruen paa den forholdsvis korte Tid havde formaaet at drive de Smaa frem til at «Svinge sig i Dansen» med Dygtighed og Rethed, og hvad der forekommer os endnu mere vigtigt, at bære sit Legeme, hilse og erhverve sig pene Manerer. Vi har ogsaa hørt Børnenes Forældre ytre sig med megen Taknemlighed ligeoverfor Fru Horda-Hauges Instruktion og den velige Maade hun behandlede de Smaa paa».
Noen uker senere hadde Fredriksstad Tilskuer en liten omtale[xciv] av Horda-Hauges bok, Thorleif:
«Hr. Horda-Hauge har nylig i dette Blad været omtalt som en særdeles dygtig Danselærer; han skal desuden være en sjelden Amatør paa Vilin og er vistnok idethele en kunsterisk begavet Personlighed. Han har nylig forsøge sig som Forfatter i en liden Fortælling «Thorleif», der har mange gode og sunde Taker og er et saare velment Indlæg for kristelig Kjærlighed og mange andre Dydeer, men Formen er ofte noget ubehjælpelig, Begivenhedernes Fremstilling ofte naiv og lidt usandsynlig.
Imidlertid yder Bogen en sund Underholdning, der tilvisse af mange vil blive skattet høit»
To uker efter denne anmeldelsen, døde Selma. Hun gikk bort natten til lille julaften,
og dødsannonsen[xcv] kom på trykk i Sarpen selveste julaftenen dette året:
Selma Marie Horda-Hauge døde av lungebetennelse, og ble begravet[xcvi] i Sandar 31 desember 1896. Hun var litt over 41 år gammel.
Johan ble altså alene med datteren Agnes, som nå var seks år gammel.
Sommeren efter at Selma døde, fikk Johan utgitt[xcvii] en av komposisjonene sine:
«Ny Musik. Paa Haakon Zappfes Musikforlag udkom idag «Agnes’ Vuggevise» Berceuse for Fiolin og Piano af Joh. Horda-Hauge».
Om høsten ble stykket avertert[xcviii] til salgs for kr. 0.75.
Om Selma var borte, fortsatte danseundervisningen rundt omkring. Det ser man av annonsene som duker opp i avisene – kan hende litt mer spredt efterhvert – han var jo en mann som var godt over 60 år gammel, og dans krever kondisjon.
Litt annet ble det anledning til: under et opphold i Fredrikstad i oktober 1897 «assisterte» han under en kirkekonsert med organisten i Vestsiden Kirke, Karl Vik, sammen med sangeren, Hr. Thv. Lammers[xcix].
Et par måneder senere «assisterte» Horda-Hauge og Frk Olivia Dahl, en sangerinne, ved en aftenunderholdning organisert av Fredrikstad Skiklubb[c]: Horda-Hauge spilte Cavatine af Raff og Legende av H. Wieniawski, i begge tilfelle til akkompagnement ved Frk. Aagot Jacobsen.
Ved folketellingen i 1900[ci] er Horda-Hauge og datteren Agnes fremdeles på Gimle. Han er, naturligvis, enkemann, og datteren bare ti år gammel. De har hjelp i huset – 23 år gamle Olga Skovlund fra Grimstad.
Det vil si: kan hende var de bortreist: man finner far og datter – Danselærer og fiolinist I. K. Horda Hauge og Agnes Hauge – også på gården Solbakken i Hedrum, der de har tatt inn hos familien Aamodt[cii].
Året efter, sommeren 1901, finner man, igjen, Horda-Hauge blant dem som fikk en påminnelse[ciii] om avdrag og renter til Hypotekbanken. Så reisingen og kursene fortsatte som før: det var det han levet av.
Sommeren 1902 kom neste varsel[civ] fra Hypotekbanken: økonomien var nok ikke så helt god.
Så skulle det arrangeres kurs i Sandefjord: det ble avertert[cv] i Sandefjords Blad på sensommeren i 1903.
Den høsten kom en liten pike til verden i Larvik: Edith Lilly Matha ble døpt i kirken der 11 oktober 1903. Hun har for så vidt ikke noe med denne fortellingen å gjøre, men det er oppgitt at Moren Elise Marie, gift med Anders Kristian Strand, var født Horda-Hauge.
Et øyeblikk kunne man tenke at Else Marie er en ellers ukjent datter av Johan Horda-Hauge, og halvveis får man rett, men forklaringen kommer først mer enn femti år senere, når Sandefjords Blad[cvi] markerer 90-årsdagen hennes. Her kan man lese:
«Fru Strand er født på Vestre Stange i Sandar og er datter av gårdbruker Mathias Haugen. Som 7-åring flyttet hun til sin onkel, den kjente danselærer og musiker Horda Hauge, og fulgte siden med denens familie til det daværende Kristiania».
Med andre ord: Else – eller Elise – Marie er datter av Johans bror Mathias, og altså Johans niese og nærmest fosterdatter der i hus. Om hun tok navn efter ham, eller om Mathias brukte det samme er uvisst, men han er ikke sett med det.
I desember 1905 solgte Horda-Hauge eiendommen sin, Gimle, til konsul Johan Bryde for 11’500,- kroner[cvii].
Johan Kristian Horda-Hauge, enkemann og danselærer døde på Åsly 21 oktober 1906, 71 år gammel. Han ble begravet[cviii] 27 samme måned. Dødsårsaken ble oppgitt å være «Blæresygdom».
Morgenbladet hadde en kort notis[cix] om Horda-Hauge:
“Dødsfald.
Danselærer J. K. Horda-Hauge er afgaaet ved Døden den 21de Oktober i Nærheden af Sandefjord 71 Aar gammel. Afdøde har i mange Aar reist omkring i Landet og holdt Dansekurser, snart sagt i alle Norges mindre Byer. En mængde over det hele Land vil erindre den gamle Lærer med Anerkjendelse. Horda Hauge har ogsaa i sin Tid havt Danseskole her i Byen».
Også dødsannonsen kom i Morgenbladet[cx]:
Også Nordisk Tidende i Brooklyn noterte[cxi] dødsfallet:
Efter at Johan døde, trykket flere aviser dikt han hadde skrevet, ett av dem stod i Tiden[cxii] i Arendal 3 august 1907:
Et lignende dikt kom på trykk i samme avis[cxiii] 4 september, altså en måned senere:
Datteren – eller pleiedatteren – Agnes hadde altså mistet sine foreldre, var fremdeles tenåring, hadde begrenset utdannelse og bodde i Sandefjord. For å få et levebrød, i det minste midlertidig, gikk hun i foreldrenes fotspor og startet danseskole i januar 1908:
I februar samme år forsøkte hun seg på kurs[cxiv] i Fredrikstad, og det første kurset i Sandefjord ble avsluttet med ball[cxv] på Festiviteten i mars.
Danseskole i Sandefjord og Fredrikstad var sikkert morsomt, men Agnes fortsatte ikke det livet foreldrene hadde levet – og flyttet til Christiania. Der bosatte hun seg i Incognitogaten 2B, gaten bak Parkveien, sett fra Slottsparken[cxvi]. Der drev hun «Plastik og Pianoundervisning».
Om dette gikk så godt som håpet vites ikke, men uansett finner man henne i 1910[cxvii], da det var folketelling 1 desember, i Hallingsgaten 1 i Kristiania, der hun bor sammen med to litt eldre damer. Agnes er beskrevet som «Forretningsdame modeforr.» – av de to andre den ene «losjerende» mens den andre driver «melkehandel. De holder alle tre til i annen etasje i forhuset.
Agnes Horda-Hauge var ung og fri – og før eller senere møtte hun noen: om det var i Christiania eller annetsteds er ikke kjent, men i løpet av det følgende året tok hun seg til Amerika.
Fredag 1 desember 1911 kunne man lese i Skandinaven, som ble utgitt i Chicago, St Paul og Minneapolis[cxviii]:
«- Axel Brøgger, Søn af Provst Brøgger i Hafslo, Sogn, blev ægteviet til Miss Agnes Horda Hauge fra Kristiania i Spokane, Wash., den 18de November. Det nygifte Par agter at bosætte sig i Spokane, hvor Mr. Brøgger er i Juvelerforretning».
Året efter ble mer av Johan Horda-Hauges musikk utgitt[cxix]: to stykker for fiolin og piano: Elegi og Andante arioso, på Zappfes musikkforslag – denne begivenheten ble notert i en lang rekke aviser.
Musikken ble brukt, også – fiolinisten Karl Brænna hadde Horda-Hauge på programmet i en konsert[cxx] i Molde i april 1913 og, et år senere, som akkompagnement til 3 akt av filmen «Fra Fyrste til Kneipevert» da den gikk på Central kino i Kristiansund[cxxi], i en konsert i Tønsberg Arbeidersamfund 11 april 1916, da Agnes’ Vuggevise ble spilt[cxxii]. Og ved en rekke andre anledninger.
Lørdag 7 mai 1927 ble Agnes’ Vuggevise spilt på radio i Oslo-området[cxxiii], og flere ganger i de følgende ukene, og 15 mars 1928, under en fest i «Masonic Hall» på Staten Island[cxxiv].
Agnes’ Vuggevise fortsatte å bli spilt i radio i årene som fulgte, men også i konserter[cxxv], som da Fagforeningenes orkester i Sarpsborg ga en slik i januar 1938. Det var fiolinisten Finn Bjørnland som spilte den, og Sarpsborg Arbeiderblad[cxxvi] roste fremførelsen.
Som man vil se i Annex IV, ble Horda-Hauge husket også efter krigen, i en større artikkel i Sandefjords Blad i slutten av 1948. Tre år senere nevnes[cxxvii] han igjen, denne gangen som en av fire Sandefjordskunstnere i 1890: Wetlesen, Einar From, Klaveness – og Johan Horda Hauge – i en stor artikkel av Laurits L. Bryn, med tittelen «Kunst of kunstnere i Sandefjord i forrige århundre». Avsnittet der Horda-Hauge nevnes er fra denne artikkelen:
«Vi hadde et kunstnerisk firkløver her i Sandefjord i 1890: Wetlesen – Einar From – Horda-hauge – Klaveness – representerende henholdsvis maleriet – tonen og rytmen og plastikken – det skrevne ord og talens kunst. – Mange nulevende har hørt, lest og sett Klaveness – hans flotte stil og kvasse ord, hans oratoriske begavelse og Bjørnsonskikkelse, men få nulevende har hørt og sett Horda-Hauge. jeg hadde den glede å høre has spill flere herlige sommerkvelder på Gimle i nittiårene. Dørene til musikksalongen sto åpne og fllyglets toer trillet som krystaller utover den stille blanke fjorden – han var en ensom mann i en rik og stemningsfull verden. Horda-hauges gang og holdning, når han en sjelden ang viste seg på gaten i Sandefjord var likefrem en nytelse. hadde Horda-Hauge levd i vår tid ville han blitt en rik mann bare ved å lære folk å gå».
Laurits L. Bryn døde oppunder jul i 1954, og ble begravet 14 desember. I kirken ble «Agnes’ Vuggesang» spilt på orgel og fiolin[cxxviii].
I Sandefjords Blads 100-årsutgave[cxxix] i 1961 finner man en tegning, utført av Laurits Bryn, som fremstiller noen av byens ledende borgere – deriblant Horda Hauge. For øvrig kan det bemerkes at én kvinne er med i rekken: fru dr. Christensen.
Tidlig i 1963 kunne Sandefjords Blad[cxxx] fortelle at Agnes var gått bort:
«Dødsfall
Det er kommet en melding til familien i Sandefjord at fru Agnes Brøgger, født Horda Hauge, er død i Seattle, USA, 73 år gammel».
Så var det, tross alt, slik at hun holdt kontakten med Norge og hjembyen.
«Agnes’ Vuggevise» kom på programmet[cxxxi] for den konserten Torsnes Musikkorps skulle delta på i Krikeparken i Fredrikstad 17 mai 1975.
Senere samme år gikk Rolf Horda av som faktor i Sandefjords Blad efter 50 års tjeneste[cxxxii]: han var visst en mann av mange talenter, og tilskrev disse sin grandonkel, Johan Horda-Hauge.
Den – foreløpig – siste gang Horda-Hauge nevnes i norske aviser som er tilgjengelige gjennom Nasjonalbiblioteket er et tilbakeblikk i Østlands-Posten[cxxxiii] i desember 1989: Johan Horda-Hauge «utførte» Hellemaktsmusikken 5 desember 1904 – og ble akkompagnert av sin datter, frk. Hauge. Så vet man at far og datter også arbeidet sammen de siste årene han levet.
Annex I
I Johan Kaldagers bok[cxxxiv] om musikklivet i Sandefjord før år 1900, kan man lese en hel del om Horda-Hauge:
I denne perioden er det mange betydelige musikere, hvis personalia også må føres frem til en tid efter 1900 for å få et best mulig inntrykk av dem. Den første er Horda-Hauge som også såvidt var nevnt før 1890.
Johan Kr. Horda-Hauge tilhørte den kjente Brønnumslekten i Sandeherred og var født på Hørdalen i 1835. Da han var to år gammel, flyttet foreldrene, Kristian Hansen Haugen og Else Marie, til gården Haugen. Hans navn Horda-Hauge er derfor sammensatt av navnene på begge disse gårdsbruk.
Som barn var han meget musikalsk, og 14 år gammel laget han sin første fiolin. Sin utdannelse som musiker fikk han i Christiania og København, det sist stedet ble det mest utdannelse i plastikk og dans. Da han kom tilbake til Christiania, startet han derfor kurser som danselærer i 1856.
Omkring 1867 må han ha vært i Sandefjord, for han vikarierte litt som instruktør i Sangforeningen for Johnsen, som da flytte til Breidablikk iflg. Hougen. Senere reiste han på Turné sammen med sin hustru Selma (datter av dyrlege Hansen, Halden) som var pianistinne og også en tid musikklærerinne i Sandefjord. Horda-Hauge tok også imot elever i musikk, iflg. Vindal Christensen, somt spilte i Brylluper i sin ungdom.
I Bergen bosatte han seg en tid og drev med kurser i plastikk og dans, mens han samtidig ble elev av Ole Bull, som ble hans venn, og det samme ble Grieg.
Horda-Hauge hadde et vinnende vesen og optrådte alltid som den korrekte verdensmann, men kledte seg litt kunstnerisk.
I Sandefjords Tidende 25/6 1879 sto følgende annonse: «Joh. Kr. Horda-hauge vil om kort tid indtræffe i Sandefjord for at informere i plastik og dands». Og fra denne tid bodde han i Sandefjord og hadde regelmessige kurser, som alltid blev avsluttet med stilige avslutningball med oppvisning av elever og senere på aftenen dans for foreldre og andre fremmøtte.
I den første tiden i Sandefjord virket han også som vikar for kjøpmann Johnsen når denne var forhindre i å instruere Sandefjords Sangforening. Han var også medlem av foreningen.
Forøvrig spilte han sammen med musikus Larsen, organist Windingstad og dr. Ebbesen i Larsens hjem, særlig så lenge fru Larsen levde. Horda-Hauge ble forøvrig en nær venn av Windingstad, som bl. a. anbefalte hans bok «Torleif», som handler om en bondegutt fra Telemark som tok sin fiolin og vandret ut i verden (en virkelig tildragelse først på århundret skal ligge bak). Horda-Hauge hadde jo god musikalsk bakgrunn for en slik bok. I 1899 kom også et langt dikt (9 vers) i Vestfold om «Kjempen Gloms Sundbø» (et sagn fra hedningetiden). Han skrev også et versifisert drama som ikke er trykt.
Men tilbake til musikken. En slik begavelse måtte jo også forsøke seg som komponist, og han har flere komposisjoner på sin samvittighet, bl.a. «Andante Orioso» og «Agnes’ vuggevise[cxxxv]», den siste ble meget populær. Jeg spilte den selv og tror det var sammen med Gulow og Ole Børresen. Kort før sin død overlot Horda-Hauge alle sine musikalske arbeider til Zaffes Musikkforlag, Oslo, men intet av dette er utgitt under hans navn, såvidt familien vet. Den har forgjeves forsøkt å komme i besiddelse av disse.
Zappfe hadde, for øvrig, noen år tidligere utgitt Agnes Vuggevise, den er katalogisert Universitetsbibliotekets årbok for 1898[cxxxvi]:
«Horda-Hauge, Johan K. Agnes’ Vuggevise. Berceuse for Violin og Piano. Chra. [1897]. Haakon Zappfe. 3 S., 1 upg. S. [0,75].»
Horda-Hauge hadde også en egen konsert samt assisterte Sangforeningen flere ganger og var, såvidt jeg kan forstå, med og spilte violin både i strykeorkestre og musikkforeninger. Sandefjords Musikkforening f.eks. fulgte ham til graven i 1906.
I juli 1891 assisterte han ved Sangforeningens konsert i Festivitetslokalet og fikk god kritikk for sitt fine violinspill, hvor han også måtte gi et ekstranummer.
I januar 1894 hadde han egen konsert til inntekt etter en forulykket (Torger Nord Hansen, Lofterød) med assistanse av Sangforeningen og organist Kristoffer Ursin. Programmet var Cavatine (Raff), Vuggevise (Horda-Hauge), ditto (Nerud), reverie (Vieuxtemps), Air av bach, Romanse av Svendsen, Ballade av Oscar Borg, Fanevakt av Ole Olsen, Air varié (Vieuxtemps), Caprice sur une theme de Beethoven (Beriot). Konserten var bra besøkt og han fikk fin kritikk.
I september samme år hadde Arbeidersamfundet høstfest med dans, Og her var det musikk ved Horda-Hauge m. fl. I februar 1895 spilte han på Arbeidersamfundets basar sammen med endel andre.
29 oktober 1904 spilte Horda-Hauge, akkompagnert av sin datter Agnes, hans komposisjon «Elegi» og «Agnes’ vuggevise» på Avholdsforeningens basar.
Horda-hauge var glad i naturen og gikk lange turer i skog og mark og gledet seg over fuglekvidderet om våren. Men han var først og fremst danselærer, som han holdt på med helt til sin død. Og sprek var han til det siste. Som 70-åring danset han polka like godt som ungdommen.
Da han døde i 1906, mistet orkestrene og musikkensemblene i Sandefjord en god violinist og basarer og tilstelninger en villig medarbeider».
Annex II
En bok[cxxxvii] som ble gitt ut til Sandefjord Sangforenings 100-årsjubileum i 1953 nevner Johan Horda-Hauge flere ganger:
«Komponist og danselærer Johan K. Horda Hauge var i 1860-årene medlem av sangforeningen, og vikarierte – som før nevnt – en tid som instruktør i sangforeningen.
Han var ikke fast ansatt som instruktør, men vi nevner ham likevel her fordi han alltid stille seg velvillig ovefor sangforeningen og assisterte flere ganger med sin vakre fiolinmusikk ved sangforeningens konserter og aftenunderholdninger.
Horda Hauge var født på Hørdalen i Sandar 1835. To år gammel flyttet han sammen med sine foreldre til Haugen i Sandar. Fra disse to gårdene hadde han sitt navn Horda Hauge.
Allerede som barn la han for dagen et rikt musikalsk anlegg, og 14 år gammel laget han sin egen fiolin. Likevel kom han til først å forsøke seg som forretningsmann og startet sin egen forretning i Torvgt. 13 (I. M. Osmundsens daværende gård). Men forretningen gikk ikke særlig godt. Han avviklet og reiste inn til Oslo for å utdanne seg som musiker. reiste derfa til Købehavn for å utdanne seg som danselærer og startet 185 danseskole i Christiania». Reiste senere ut på turné sammen med sin hustru og ble en venn av både Edv. Grieg og Ole Bull.
Hans utmerkede komposisjoner «Andante Orioso» og «Agnes’ Vuggevise[cxxxviii]» er høyt skattet i musikk-verdenen.
Gruppe 5.2, våren 2005
«Djævleporten»
Nedkjøringen til Jotuns anlegg på Gimle går gjennom en kløft i fjellet. Over kløften lå det tidligere en stor steinblokk som dannet en naturlig port over veien. Denne steinen ble sprengt bort og kløften ble utvidet da transporten til fabrikkområdet krevde større plass.
«Dansemestervillaen på Gimle
Når man gikk gjennom “Djævleporten”, kom man på 1800-tallet til et idyllisk sted ved fjorden. Her valgte danselærer og musiker Johan Kristian Horda-Hauge (1835 – 1906) å bosette seg. Han fikk i august 1886 skjøte på et bruk under Lystad, etter at han tidligere hadde inngått avtale om kjøp (2). Eiendommen kalte han for Gimle.
Horda-Hauge var bondegutt fra Sandar, og viste tidlig musikalske evner (3). Han utdannet seg i Christiania og København, og førte i mange år en omskiftelig tilværelse som musikklærer og danselærer blant annet i Bergen og i Christiania. Han skal ha valgt å bosette seg i hjembyen i 1879. Her ble han en populær danselærer og en berikelse for det lokale musikklivet. Han laget flere komposisjoner og utga en roman.
Laurits L. Bryn (4) har fortalt om Horda-Hauge:
“Horda Hauge var kunstner. Han elsket freden og idyllen. Han elsket Sandefjords-fjorden. I Horda Hauges tid var det fredelig og stille i Sandefjords-fjorden. Ved fjorden ville Hauge bo. Og han valgte seg et sted, som i lange tider var anset for at være en riktig idyllisk plass, nemlig Gimle. Like til vandet, i ly av det mægtige Gimlefjeld og med “Djævleporten” som indangsportal – hadde han sitt eventyrslot. Det var et ganske pent hus med utsiktstaarn, en høitliggende balkon og stor veranda. I første etage hadde han indredet en rummelig musikhal, høit under taket og høie vinduer med store speilglasruter. I musikhallen dominerte et stort orgel og et piano, ellers var den spartansk møbelert. Her vandret han frem og tilbake, snart i fantasiens eventyrverden med sin gamle Steiner fele, snart i dype funderinger, mens en svalende fjordblæst raslet i hans lange, dypsvarte lokker. Her var Horda Hauge i sit rette element, her kunde han føle inspirationens hemmelige magt, og her var det han skapte det verk, som har bevart hans navn for efterslægten: “Agnes’ vuggevise”.
Horda-Hauge betalte 563 kroner for eiendommen, og det kan da ikke ha vært hus av verdi der. Arbeidet med Horda-Hauges nye våningshus på Gimle var i august 1886 kommet så langt at det ble holdt branntakst, men huset var ikke ferdig innredet (5). De neste årene ble det bygget videre, og i juni 1891 var det hele ferdig. Det var da kommet tre hus på eiendommen med en samlet takst på 11 050 kroner.
Våningshuset var en bordkledd tømmerbygning med sinkplater på taket. Det sto på en gråsteinsmur og hadde en grunnflate på rundt 75 kvm. Den nordlige delen var en drøy meter høyere enn den sydlige. Det skyldtes den karakteristiske tårnbygningen med spaserplan. I første etasje var det to værelser i tillegg til den store musikksalen. I tårnenden var det to værelser i andre etasje, mens det i den sydlige delen var loft med to rom. Det var full kjeller under. Foran bygningen var det en veranda i to etasjer.
I umiddelbar forbindelse med hovedhuset var det en sidebygning med grunnflate på 20 kvm. Her var det kjøkken med komfyr og pipe, spiskammer og gang. Her var også et bryggerhus med skorstein og bakerovn.
Horda-Hauge fikk også satt opp en uthusbygning av tømmer og bindingsverk med grunnflate på 75 kvm. Her var det fjøs, låve, lade, gjødselkjeller og privet. Ved folketellingen i 1900 var Horda-Hauge enkemann. Han bodde på Gimle med den 10 år gamle datteren, Agnes, og en tjenestepike.
I desember 1905 fikk Johan Bryde kjøpt eiendommen for 11 500 kroner. Året etter døde Horda-Hauge på Aasly i Sandar. (Om Johan Bryde’ utnyttelse av eiendommen, se Torkel Fagerli: “Gimle før Jotun — 2”, KULTURMINNER våren 2005, gruppe: 5.4.)
(1) Se f.eks. Sandefjords Tidende 7. august 1878.
(2) Statsarkivet i Kongsberg. Larvik sorenskriveri. Panteregister 11-2b, ful. 510.
(3) Johan Kaldager har gitt en utførlig omtale av hans liv i boken Musikklivet i Sandefjord før 1900 (Sandefjord 1978), s. 174-178.
(4) Sandefjord og omegn (Sandefjord 1926), s. 56.
(5) De to branntakstene er på Statsarkivet i Kongsberg. Branntakster Vestfold. B. Sandar 13 (1881-1894), s. 207-208 og s. 451-453.
Bruk av stoffet avtales med Sandar Historielag”.
Annex IV
Fra Sandefjords Blad[cxxxix] 27 desember 1948.
Sandefjord-kunstneren fra Djevleporten
Horda-Hauge og hans danseskole
Av Sigurd Mathiesen
Hvem minnes vel nu Horda-Hauge mere? Der neppe mange gjenlevende av hans elever og enda ferre som kjente denne merkelig begavede mann. en ildsjel, alltid like opptatt av musikk og litteratur som sin egen edle dansekunst. Jeg hadde den glede i noen ungdomsår å være i kontakt med ham. Fra elev ble jeg hans venn. Og han bragte meg friske impulser av kunstnerisk verdi og pussige oplevelser fra sitt lange reiseliv.
Han hadde jo fartet hele det sønnenfjeldske Norge rundt. Og det var nok ikke alltid en dans på roser den gang. Det var ofte anstrengende reiser vinterstid med små, ukomfortable dampbåter. Og enda værre gjennem de jernbaneløse daler opp til Trøndelagen. etter en lang forfrossen sledefart måtte han på et skysskifte danse seg i seng for å få varmen igjen. I sine senere år holdt han seg derfor mest til byene om Viken.
Hans liv tilhører da også det forrige sekel. Hans litt apparte apparisjon med. I året 1890 da jeg første gang traff ham, smilte eleven uvilkårlig av den. Et langlokket polkahår falt ned i nakken – helt til hans svarte fløyelsjakke, hvor det kokett dinglet en guldlorgnet. – Når han gjorde sine trin, danset også polkahåret med. Men ellers var det langtfra noe forlorent ved ham. Hans fastbygde, spenstige skikkelse var mandig. Hans bevegelser beherskede og plastiske. Og føttene riktig noen små, ekte dansmesterføtter. Ja, dans og plastikk kunde han sandelig lære folk. Det satt ham i kroppen.
Aldri jasket han heller i sin elementære instruksjon. Han var forbausende energisk selv i eldre år, og næret en nesten hellig venerasjon for sitt yrke. Ungdommen skulle lære å føre seg. Plastikk og rytme var uunnværlige livsverdier. Dansen var vistnok for ham en art kultus som i oldtidens Hellas og Roma. Men den var dog bare et utslag av hans frodige kunstnersjel.
Dypt musikalsk, som han var, fulgte han interessert med i alle musikknyheter utenfra. Den gang gledet især Saint Saens komposisjoner ham. Men høyest stod naturligvis den klassiske musikk. Han spilte fiolin con amore. Hadde jo hatt Gudbrand Bøhn som læremester. g jeg husker ennå blant annet hans innerlige, hartad virtuose tolking av Wieniavskys mazurka og Paganinis heksedans. Også flere av hans egne komposisjoner. Sterkt påvirket av Ole Bull – jeg hadde nær sagt selvfølgelig. Ham hadde han jo selv hørt og ble ikke trett av å prise hans mesterspill.
Det var alltid leiet musikk på danseskolen. Sine dyrebare instrumenter vanhelliget han aldri ved å spille til dans for sine elever. De tre fioliner var hans klenodier. Vel pakket in i hvert sitt blå fløyels futeral. Han kjærtegnet dem likefrem når han tok dem opp til stemning og påstod at de to var ekte Stradivarius, som vanskelig kunne verdsettes høyt nok. Som fullkommen ignorant smilte jeg dog av hans fabelpriser. jeg var lagt fra sikker på ektheten, skjønt jeg skimtet en gulnet og makulert lapp i den enes bund, som muligens kunne tydes som et Stra…… Men jeg ønsket heller ikke å rokke hans kullsviertro på å eie en formue i disse instrumenter. Det var meg mer enn nok å fastslå deres vidunderlige tone og klangfarve. Mitt øre ble for første gang opplatt til å konstatere forskjellen mellem en verdifull og en mindre god fiolin.
Merkelig nok hadde han også fått anledning til å lese adskillig. Både hjemlig og fremmed litteratur. Med en nesegrus beundring hang han ved Ibsen og Bjørnson. Og naturligvis ved den udødelige roman av Victor Hugo, Les Miserables, som han hadde lest i oversettelse. De yngre og ganske unge norske forfattere kjente han visst lite til. Forresten tror jeg såmen han han i 1892 hadde lest Collet Vogts vers og Thomas Krags «Jon Græff». Og likte dem. Men han var jo selv dikter.
En søndag ble jeg invitert til å høre hans produksjon. Etter hans litterære syn å dømme kunde jeg utvilsomt vente meg en overraskelse. Og innfant meg svært nysgjer rig på hans hotell, hvor jeg tilbragte hele dagen. Jeg ble samvittighetsfullt propper med mat og drikke og ikke mindre enn en femakts tragedie og en lang fortelling. To sorlig håndskrevne eksemplarer i tykke konseptbøker. Det ble også en kuriøs overraskelse.
Allerede den gang var jeg kritisk innstilt. Og jeg tilstår ærlig at jeg med møye spilte rollen som interessert tilhører til så store kvanta nasjonalromantisk lyrik. For tragedien var versifisert. Og fortellingen ble også stadig avbrutt av vers. De siste med et gjenskinn av Bjørnsons solfylte bondefortellinger. Tragedien hade selvfølgelig dype røtter hos Ibsen. Den trofaste Solveig var i hvert fall til stede omend i handlingen gikk sine egne underfundige veier. Jeg husker forreste ikke synderlig av den mer. Men jeg har dog et inntrykk av at han hadde en viss sans for ordenes valør og ofte fant gode, norske uttrykk. Jeg var i ferden med å døse hen under tragediens omstendelige scene og bunadsbeskrivelser og lage forklarende monologer. Da tok han hensynsfullt pause ved et beger. Men tviholdt meg fremdeles med nidkjære utredninger av det leste. Det skulle åpenbart pugges inn i meg.
Det var utvilsomt stygt av meg. Men med min beste vilje kunne jeg ikke applaudere disse lurtoner fra en forgangen tid. Så jeg var lykkelig da denne høystemte opplesning endelig tok slutt. Og han atter grep en av sine kjære fioliner. For dem mestret han ubetinget bedre enn pennen.
Når jeg tenker på de første nittiår med nyromantikkens gjennembrudd, ser jeg helt annerledes på Horda-Huges gammelromantiske sværmeri. Det lå vitterlig i luften den gang. Bare med den forskjell at var sterkere nasjonalt betonet hos ham. Hans intensjoner var altså riktige nok. Men dessverre manglet han evnen til å gi dem et personlig følt uttrykk.
Særlig minnes jeg en livssalig sommerdag i 1893. Med frisk vind og drivende hvite skyer. Han hadde så ofte bedt meg hjem til seg at jeg mer enn gjerne fulgte invitasjonen. Hva jeg heller ikke kom til å angre på.
Et stykke utenfor Sandefjord hadde han bygget seg et snurrig hus. Med tårn, verandaer og balkong. Og spør hvem som hadde vært mester for bygget … Åjo, det var nok ham selv som hadde tegnet det første utkastet. en kom ned til dette merkelige tempel gjennom et rent naturfenomen av et pass. en smal åpning mellom to steile bergvegger og en svær klippeblokk over. Djevleporten. Og hans lille eiendom ved fjorden var også samme navn.
Jeg ble hjertelig mottatt både av ham og hans elskverdige frue. Heldigvis viste interiøret seg adskillig fordelaktigere enn eksteriøret. Det var bekvemt og rummelig her inne. En ganske stor musikksal med fortrinlig akustikk festet seg i sær i min erindring. Den hadde en skjønn cølinblå farvetone som stod godt til møbler og instrumenter. … Et vidunderlig flygel, et usedvanlig høyt husorgel og e herlig harpe, som gjemte seg i en stillferdig krok. I lykkelig iver viste han meg om. Se, alt dette har jeg danset sammen, sa han smilede. Sannelig hadde han vært en god økonom.
Det ble en festdag som jeg aldri glemmed. Både vært og værtinne eide samme ungdommelige vivasitet og kunstnertemperament, så jeg følte meg helt hjemme. jeg fikk høre Bach for fiolin og orgel. Og andre klassiske og moderne mestre for fiolin og med fruen ved flygelet. Det var et harmonisk samspill mellem de to. Og de gav villig av sitt rike repertoar. Selv harpen kom frem. Fruen kunne også mestre den.
Ennu synes jeg å høre de gamle-vemodige toner av Ludvig den trettendes gavotte.
Men best kjenner jeg deres skjønne danser fra det attende århundrede. jeg hadde bedt om en gang å se en menuet.
Og jeg fikk ikke alene den, men også fandango og gavotte på kjøpet. Til akkompagnement av en gammel spilledåse, hvis fjerne og spinkle melodier illuderte en forgangen musikk. Ja, det var ganske som jeg levde i rokokko-tiden. Hun i en lett, lillarød fløyelsjakke, og han i en sort fløyelsjakke med det lokkede polkahår. De burde visselig hatt kostumer, så hadde illusjonen vært fullkommen. Men den courtoisie, som lå over dansen med alle sine små pirouetter og små pas … den fornemme air med grasiøse komplimenter og lette kniks lot meg glemme alle omgivelser. Jeg syntes virkelig å fornemme et pust fra den parfyrmerte luft i Versailles festsaler. Det var en helt eventyrlig opplevelse.
Akk, timene fløy at for charmerende lettvint hen. I hast måtte jeg bryte opp for å nå siste aftentog hjem. Med en hjertens takk og på gjensyn sa jeg farvel til den gamle dansemester, som fulgte meg vel forbi Djevleporten. Jeg hadde ingen anelse om at det skulde gå mange år hen forinnen jeg atter så et glimt av ham.
Det var på stasjonen i min ærede fødeby 1904, hvor han nettop skulde begynne et dansekursus. – Dessverre måtte jeg avbryte hans vennlige hilsen på en temmelig avfeiende måte. et mere ugunstig øyeblikk for et gjensyn kunde heller ikke vært valgt. Jeg stod nemlig på reisefot til utlandet og de få minuttene før toget gikk, gjorde selvfølgelig min familie krav på. Det grememt ham øyensynlig. Og hadd jeg den gang vist at hans kjære hustru var død, hadde jeg ok funnet et medfølende minutt til overs for ham. Jeg angret jo bitterlig på mitt alt for store hastverk. Men trøstet meg dog med å ville møte ham om ikke lang tid. Jeg så ham aldri mer. Da jeg omsider nådde hjem, var Horda-Hauge død.
Med vemod minnes jeg den gamle dansemester. Han hørte sannelig et lykkelig århundre til. Med kultur og skjønnhet over dansen Det var godt han slapp å se alle de moderne utskeielsene som kalles dans. Og dertil høre den avskyelige larmende jazzmusikk. Bedre at han slapp å oppleve våre redselsfulle og forsmedelige okkupasjonstider. Han, som gjennem hele sitt liv hadde kjempet for landets frihet og selvstendighet. Og som visselig døde i den sikre forvissning at 1905 hadde sikret oss seiren for evig.
Det er nok best ikke å vite noe som helst om fremtiden. De bringer allikevel aldri det vi idealister har drømt om.
Sigurd Mathiesen