Erika Alette Zimmermann

Erika Alette kom til verden 25 august 1858 og ble hjemmedøpt av jordmoren. Ved kirkedåpen[i] 28 desember var fadrene Johanne Cathrine Zimmermann; Maren Celine Zimmermann; Christen Sørensen; Nils Pedersen og Peder Nilsen – de tre siste fra Sandefjord. Hun ble vaksinert[ii] 25 august 1859.
 
Foreldrene var Anne Lovise Zimmermann – født Jacobsdatter eller Larsdatter, begge deler er brukt – og Erik Schiødt Zimmermann: de hadde giftet seg giftet[iii] seg 20 november 1844 da hun var omkring 18 ½ år gammel. Hun var fra Sandefjord, han en Hedrums-kar men bosatt i Sandefjord. Av yrke var han skipsfører, slektsmessig var han sønn av Skovrider Christian Conrad Zimmermann i Hedrum.
 
Første barn var Christian Conrad, som ble døpt[iv] i Sandar kirke 20 november 1844: samme dag som foreldrene giftet seg – et ikke uvanlig arrangement for å unngå å klassifisere barnet som uektefødt. Og presten på denne tiden, Peder Pavels, forstod nok – han hadde seilt som skipsprest på flere marinefartøyer i Middelhavet og Vestindien da han var ung mann. Christian Conrad fikk fadrene Madme Maren Helene H. Zimmermann; Maren Andrea Thorsdatter; Michel Jørgensen, Sandefjord; Christian Martin Zimmermann og Carsten Jacobsen, Sandefjord.
 
To år senere født Anne Lovise en datter 4 oktober 1846. Denne piken – Jacobina Andrea – ble hjemmedøpt av Jordmor A: Jacobsen. Dåpen[v]  ble stadfestet i kirken 30 desember samme år og da hadde hun fadrene Andrea Hansdatter; Chatrine Helene Singdahlsen i Laurvig; Gjert Christiansen; Niels Christian Pedersen og Anders Evensen – alle unntatt en i Sandefjord.
 
Tredje barn kom også til verden utpå høsten. Andreas Frederich Schrøder ble født 30 november 1848 og hjemmedøpt av jordmoren. Denne dåpen[vi] ble bekreftet i kirken nyttårsaften samme år. Denne gangen var fadrene Karen Marie Pedersen; Anne Marie Johannesdatter; Maren Gabrielsen; Morten Gabrielsen; Anders Evensen; og Karsten Jacobsen.
 
Så gikk det hele åtte år frem til neste barn, som var en pike. Maren Helene så dagens lys 16 august 1856 og ble, som de forrige barna, hjemmedøpt av jordmoren. Da dåpen[vii] ble stadfestet i kirken nyttårsaften var fadrene, denne gangen, var fadrene Barnets Moder; Anne Hellevad Pedersen; Carsten Jacobsen; Peder Pedersen; og [NN] Jacobsen.
 
Så var det Erikas tur, og efter henne Marie Margrethe Schrøder som ble født 12 november 1860. Hun ble hjemmedøpt av pastor Lange, og det var samme presten som stod for seremonien[viii] i kirken 25 januar året efter. Denne gang var fadrene Karen Marie Pedersen; Jfru Thrine Christensen; Nils Pedersen; Petter Pedersen; og Snedkermester Ohrem – af Sandefjord.
 
Og til sist, en gutt. Carl Valdemar gjorde sitt inntog 31 august 1862 – og ble visst ikke hjemmedøpt. Døpt[ix]  ble han likevel, det skjedde i kirken 28 september samme år. Til fadre fikk han Karen Marie Pedersen af Sandefjord; Jacobine Andrea Zimmermann; Snedkermester Mikkel Meinhardt Nørbäck; Skipper Niels Chr: Petersen og Snedker Lars Jacobsen.
 
Da Carl Valdemar ble døpt var det notert at familien bodde i Sandefjord, men ved folketellingen for 1865 – den ble tatt opp i januar 1866 – er de flyttet til Bugaarden. Eiendommen – Gnr 42/ Bnr 334 – var ikke av de største, men de eiet den selv. De hadde huset de bodde i, og et sidebygg. De hadde 2 kuer, og dyrket litt rug, bygg, havre og poteter: Anne Lovises mann var fremdeles skipper, så dette var antagelig jevnt bra velstand. Og med fem barn i huset og manne på reise, kan det vel ha vært godt for Anne Lovise å ha råd til en tjenestepike, den 29 år gamle Anne Pernille Hansdatter fra Brunlanæs.
 
Utpå sensommeren 1866 var Erikas far på reise, og i Antwerpen døde[x] han 2 august 1866. Det var koleraen som tok ham, og begravelsessted eller dag er ikke oppgitt. Han ble 50 år gammel.
 
Erika ble konfirmert[xi] i den nye Sandefjord Kirke 20 april 1873. Hun fik karakteren «Udmærket godt» og er ført opp som den tredje av 14 piker i dette første kullet i byens eget gudshus. Dette var, for øvrig, samme kull som Fea Bolts.
 
Det er ikke utenkelig at Erikas foreldre hadde tatt opp lån for å finansiere eiendommen sin, og at med forsørgeren borte ble det vanskelig å bli sittende der. Det er kanskje den mest naturlige forklaringen på at man i 1875[xii], ved folketellingen for det året finner Erika og resten av familien i Vestre gate 232[xiii] – med grense til Flors gate ikke langt fra dagens Akers Bakeri.
 
Der driver moren „en liden Handel og Skibsreder” og har boende hos seg barna Maren Helene (19); Erikke Alette (17); Margrethe Marie Schrøeter (15); og Carl Ludvig (13). Finansielt gikk det kanskje så noenlunde: hun hadde råd til å holde seg med en tjenestepike, Aldine Junine Johannesen – en 18-åring fra Sandar.
 
Ti år senere, i 1885, var det folketelling igjen – men Erika er ikke å se. Samme år[xiv] ser det kanskje ut til at det er gått nedover moren – hun bor hun for seg selv som leieboer hos kjøpmannen Christian Jensen i gård nummer 191 i Langgaden – den lå[xv] omkring ved krysset mellom dagens Kirkegaten og Rådhusgaten, på sydsiden. Hun beskrives som „Enke uden Bedrift” og bor for seg selv. Eller kanskje Erika bor der.
 
I 1891[xvi] finner man Erika igjen. Nå bor hun i gård nummer 107 c i Storgaten – omtrent der nummer 11 ligger i 2022[xvii] – der hun holder til i 2 etasje i forhuset. Eiendommen tilhørte Vognmann Anton A. Borge og foruten forhuset bestod eiendommen av et «baghus». Personsedlene for denne delen av byen er gått tapt, slik at man ikke kan fastslå hvem som ellers bodde der. Erika beskrives som «Best. af Manufakturhdl.» denne forretningen lå omtrent der Privatbanken senere ble bygget.
 
Manufakturhandelen var noe Erika hadde begynt med et par år tidligere, da hun rykket inn denne annonse[xviii] i Sandefjordsavisen «Vestfold» 20 april 1889:
 
«Hr. Grønvold» var antagelig Christian Wilhelm Grønvold, en Tønsberg-mann som drev «Klædevareforretning» i gård nummer 183 a i Langgaden i 1885 – rett ved der Erika og familien bodde på den tiden.
 
I de følgende årene finner man annonser stadig vekk – og den første[xix] efter åpning var over en hel side i «Vestfold»: her går det frem at hun drev med et bredt utvalg av varer: dame-yttertøy av ymse slag – medregnet importerte varer fra Berlin: «Dolmans & Fichus» – kjoletøy, dresstøy, herrartikler, symaskiner og pyntesaker – ved siden av at hun holdt systue!
 
 
Å drive butikk har sine sider, men denne annonsen[xx] fra 10 desember 1889 virker nokså moderne:
 
Gjetningsvis viderførte Erika Grønvolds forretning, men i 1891 skapte hun sitt eget selskap:
 
Litt senere var det et enda større vareutvalg – og salg[xxi]:
 
Hvordan Erika, rent privat, levet i disse årene er ikke kjent – men hun gjorde vel rimelig godt: i det minste hadde hun råd til å holde seg med en tjenestepike for å få litt hjelp i huset fra våren 1894[xxii]:
 
I løpet av de følgende årene er det mindre å se til forretningen – men i 1900 dukker hun opp igjen, efter å ha flyttet til Stentorvet, som senere ble gitt navnet Christopher Hvidts Plass[xxiii]:
 
Året efter ble Erika valgt inn i bystyret – på Høires liste; de var tre kvinner som kom inn denne omgangen[xxiv].
 
Erika mistet sin mor: Anne Lovise Zimmermann døde 27 juni 1902, 76 år gammel og enke siden hun var 40. Hun ble begravet[xxv] 1 juli.
 
Neste annonse dukket opp først i 1905, og mot slutten av det året, i forbindelse med den første julen i det selvstendige Norge, kom denne[xxvi]:
 
Å drive forretning er ikke enkelt i 2022, og var det heller ikke i 1907, så i slutten av januar det året dukker denne annonsen[xxvii] opp:
 
Samme år, utpå sommeren, kan man se at resirkulering ikke er et helt moderne påfunn[xxviii]:
Denne annonsen ble gjentatt, ukentlig, i lang tid.
 
Og manufakturhandelen fortsatte – dette[xxix] fra oppunder jul samme år:
 
Da det nærmet seg vår i 1910, var Erika klar – her skulle damene klæs opp i de siste farver[xxx]:
2 desember 1910 var det kommunevalg, og ved dette valget stilte Erika Zimmermann som nummer 20 på huseiernes liste[xxxi]. Øverst på listen, og forhåndskumulert, var Thorleif Pedersen; Consul Johan Bryde; Kæmner O. Hansen; Severin Numme; O. C. Sørensen; og Baker O: Thoresen. Det var én annen kvinne på listen, på plassen foran Erika: Fru Anette Gulbrandsen.
 
En uke senere, 9 desember, holdt bystyret møte, og der ble Erika valgt[xxxii] som en av firti domsmenn – til sammen seks kvinner ble valgt, 15% av totalen.
 
Neste dag var det folketelling[xxxiii], og i den finner man Erika i Hystadveien 24, senere omnummerert til 54. Hun beskrives som handlende, og bor sammen med sin søster Malla Gogstad, som lever av sin formue. Dessuten er der to gymnasiaster fra Horten: Erik og Reidar Schjøth Iversen, som sikkert var slektninger. Og – obligatorisk – en tjenestepike, 19 år gamle Agnes Gjellestad fra Kodal.
 
Huset hadde til sammen seks værelser, ett av dem var pikeværelset, de hadde kjøkken og bad – men ikke elektrisk lys. Selv om Erika var selveier, er husleien anslått til 800 kroner.
 
Senere samme måned ser man, i Sandefjords Blad[xxxiv], et samarbeid mellom Erika og hennes – tidvis – konkurrent, C. Oscar Schelbred. Samarbeidet dreiet seg tydeligvis om russiske gummistøvler – av så mye bedre kvalitet enn svenske tilsvarende, at samtlige fyrstehus i Europa hadde anskaffet slike!
(Russisk tekst transkribert: 
 
Hvordan det gikk de neste årene er ikke klart, for det er ikke funnet særlig i avisene. Det som er kjent er at Erica efterhvert trakk seg ut av forretningslivet: i 1923, da hun var 65 år gammel, overlot hun butikken til en av sine tidligere ansatte. Dette var Frøken Anna Næss, og det er ikke funnet direkte kilder til overførselen. Men da Anna døde mange år senere, stod bl. a. dette i nekrologen[xxxv]:
 
«   Anna Næss var født i Sandar. Hun begynte først i forretningen hos frøken Zimmermann her, vaar siden i Horten en tid og ble såå ansaatt hos C. Oscar Schelbred, Sandefjord, hvor hun var til hun sammen med fru Holmen begynte egen forretning der frøken Zimmermann sist hadde hatt sin – det var i 1923».
 
Det skulle visst gå mange år før man ser Erika i avisen igjen, men i 1927 brakte Vestfold Fremtid[xxxvi] en oversikt over byens innbyggeres formuesligning – her finner man henne med 140.000 kroner i banken – og en skattebyrde på 60 kroner.
 
Av de 30 på listen er det seks som har like mye – eller mindre. Til sammen var det seks kvinner på listen.
 
En lang uke senere er hun i avisen igjen, denne gangen som en av initiativtagerne til en henvendelse til både kommune og allmenhet for å samle støtte til det planlagte tuberkulosehjemmet, en henvendelse Sandefjords Blad ga god støtte, redaksjonelt[xxxvii]:
 
Nytt Tuberkulosehjem
 
   Sandefjords og Sandeherads

sanitets og tuberkuloseforeninger har bestemt å bygge et felles tuberkulosehjem. Vi har i årenes løp samlet ca. 60 tusen kroner, men mangler ennu en hel del. Derfor henvender vi oss til interesserte i Sandefjord og Sandeherad om å støtte oss med bidrag.

   Som bekjent griper tuberkulosen uhyggelig om sig i vår by og bygd. Hvert eneste år står vi overfor tilfeller, hvor den angrepne er henvist til å leve under meget sørgelige forhold, der medfører øket smittefare for omgivelsene. Å få en tuberkuloselidende patient inn på våre almindelige sykehuse er jo utelukket, og da jo også sanatorierne er overfyllte, må den syke som regel vente i fler måneder, før der kan skaffes plass, og det blir da ofte for sent. For sådanne uheldig stillede syke, er et tuberkulosehjem høist nødvendig.

   Når vi nu henvender oss til almenheten er det vårt sikre håp at alle vil være med og hjelpe oss. Vi har også tilskrevet de større foretagender samt hvalfangstselskapene og bedt om støtte.

   Store og små bidrag mottas med takk. Liste er utlagt i avisernes ekspedisjoner.

 

Erika Zimmermann Elvira Bonde

Petrea Bang Titti Sandberg

Borghild Gjemstad Sofie Gill

Inga Tobiassen Margrethe Sørle

Astrid Nordrum

 

 Mimmi Andersen.

Margrethe Skjelbred.

*

   Vi vil på det beste anbefale denne opfordring. Tuberkulosen herjer mere enn vi vil vedgå oss, og tross alle nybygninger er der stadig plassmangel- Tuberkuløse må ofte vente både tre og fire måneder før de kan få plass på de eksisterende tuberkulosehjem og det er nettop i den tid de mest trenger å isoleres og komme  under pleie hvis de skal ha håp om å bli friske igjen. Mangelen på pleiehjem er årsak til mangen en ungdoms for tidlige bortgang.

   Våre sanitets- og turberkuloseforeninger har nu i mange år strevet trofast for å skaffe penger til sitt utmerkede formål og det er lykkes å samle sammen kr. 60 000. Men ennu trenges mange penger, idet et tuberkulosehjem på 30 senger er beregnet å koste kr. 150.000. Der mangler altså meget på at man kan gå i gang med bygging, men hvis opfordringen faller i god jord og de som har råd til å yte bidrag også gjør det, vil man muligens om kort tid våge sig i gang. Vi vil derfor på det beste anbefale innsamlingen.

 

 

 
 
 
 
 
Om det var fordi responsen var litt skuffende, eller bare en utvidelse av målgruppen, henvendte Erika seg, ut i oktober samme år, til kommunen også[xxxviii]. I mellomtiden hadde man fått et bidrag på 30 000 kroner fra Riksforsikringsanstalten. Henvendelsen til kommune var om en garanti for et lån man regnet med å måtte ta opp for å dekke driften. Formannskapet bestemte seg for å legge saken – som ble støttet av tuberkuloselegen – frem for kommunestyret med en anbefaling om å garantere halve lånet, på betingelse av at Sandeherad kommune garanterte den andre halvparten.
 
Som Formann i Sandefjord  Sanitet- og Tuberkuloseforeningen var det Erika som undertegnet årsrapporten for  1927-28, som ble gjengitt i Vestfold Fremtid 27 februar 1928. Der nevnes først og fremst virksomhet i forbindelse be tuberkulose – 5 pasienter hadde fått finansiell hjelp til behandling; mange familier fikk matvarer; to hadde fått ulltepper de kunne bruke under sanatorieopphold. Men det ser ut til at tuberkulosehjemmet var den saken som dominerte  en tombola hadde innbrakt over 3000 kroner; det samarbeides med Sandar; man håpet at sanitetsforeningens hovedstyre ville bevilge et større beløp, og regnskapene var riktig sunne[xxxix].
 
I 1928 var det kommunevalg: Erika stilte ikke selv, men var blant forslagsstillerne som stod bak en felles liste av Høire og Frisinnede Venstres felles liste: den hadde en kvinne, Skolekjøkkenlærerinne Helene Abrahamsen, på tredje plass[xl].
 
I den andre av to artikler i Sandefjords Blad[xli], der en sammenstilling av alle som var valgt til Bystyret og Formannskapet siden begynnelsen i mars 1837, blir Erika nevnt blant Høires representanter – med 401 stemmer var hun nummer 12 og sist – ved valget 8 desember 1898.
 
Årsberetningen for Sanitetsforeningen for 1928 ble presentert i avisen[xlii] 25 februar 1929. Også dette året ble preget av tuberkulose-saken, og av pengeinnsamling: en tombola og en aftenunderholdning innbrakte over 3600 kroner – et ganske betydelig beløp. På den annen side sa sykepleiersken opp – Søster Esther Karlsen sluttet efter 3 år som ansatt i foreningen. Hun hadde hatt en lønn på omkring 2250 kroner i året, mens foreningens inntekter var på 9’636 – i «moderne» penger tilsvarer[xliii] det omkring, henholdsvis, kr 350’000 og kr 81’000. Økonomien var fremdeles god: Erika, som formann, hadde god styring! Opparbeidelsen av vei, vann og avløp for det påtenkte tuberkulosehjemmet var nå ferdig – og Sandefjords Sanitetsforening hadde overskudd til å hjelpe søsterforeningen i Larvik med 2000 kroner. Det var for å støtte deres initiativ til å opprette et tuberkulosehjem for barn i Vestfold.
 
I september 1929 Sanitetsforeningen skulle holde sin årlige tombola. En notis i avisen[xliv] 2 september annonsert dette – og inviterte samtidig folk til å komme med gaver som kunne være gevinster. Inntekten skulle gå til utstyr, møblement og lignende til tuberkulosehjemmet, som man ventet skulle stå ferdig våren 1930.
 
Hva Erika brukte fritiden på går, igjen, frem av årsberetningen for Sanitetsforeningen for 1929[xlv]. Hun organiserte direkte hjelp for tuberkuløse og sårbare for sykdommen; det ble holdt tombola – den som fant sted i september 1929 innbrakte ca. 3000 kroner netto – og foredragsaften. Dette, siste, ble gjennnomført av Reisesøster Elise Knudsen, som også vist lysbilleder og sykedemonstrasjoner. Det var nok Erika selv, som stod for «jobbintervju» da en nye sykepleierske  ble ansatt, Jørgense Grøn fra Sandefjord begynte 4 september og fikk 2000 kroner året i lønn. Da årsberetningen ble skrevet, var arbeidet på hjemmet i full gang, og ventet å være ferdig omkring juni 1930. Man trengte fremdeles støtte til utstyr – men hadde nettopp fått penger av «en ældre forsvarsforening her i byen, stiftet i 1889» til innkjøp av et Röntgen-apparat.
 
Og det var respons ute i samfunnet, både i Sandar og Sandefjord – som det kan fremgå av en liten liste over gaver som var innkommet, og som ble offentliggjort i Sandefjords Blad[xlvi] i september 1930:
 
Gaver til
   Tuberkulose-
               hjemmet
 
   Foruten de gaver som før er
nævnt er indkommet fra
           Sandeherred
   Fra Søster Mathea sølvskeer,
gafler, kniver etc. for ca. kr.
780.00
   Fra anonym kr. 400.-.
   Fra anonym kr. 100.-.
   Stauder til haven 50.-.
   3 urner til stuen.
   Fra Framnæs mek. Verksted,
En del sengeutstyr og møbler.
   Videre fra
              Sandefjord
Fra en del som ikke ønsker sine
Navne nævnt:
   Kjøkkenutstyr for kr. 200.-.
   Dækketøi for kr. 80.-.
   Linoleum paalagt til stuen.
   1 Kristusbillede i ramme.
   Radio med høittaler.
   1 maleri.
   1 væggeuhr til spisestuen.
   1 jernseng.
   2 dobbelte uldtæpper.
   1 hæklet sengeteppe.
   1 hæklet sengeteppe.
   For alle disse gaver bringes
herved vor hjertligste tak.
       Elvira Bonde
              Erika Zimmermann.
 
Tre uker senere kom enda en liste i avisen[xlvii]: her skal bare nevnes Søster Mathea som bidro med 5 heklede sengetepper, 5 br. Kaffeduker, 8 sengeforleggere, div. broderte duker, servietter, pyntehåndklær etc.
 
Det ble ofret i Sandefjord Kirke 5 oktober 1930 – og da kom det inn enda kr 214,55 – eller over 8’000 kroner i «moderne» penger. Fortalte Erika til Sandefjords Blad[xlviii] neste dag.
 
Det kom flere gaver – fra Framnæs krets av tuberkuloseforeningen, og fra Sandefjords tilsvarende[xlix]; det ble holdt konsert[l],[li], man fikk støtte til å kjøpe piano, og Sjømannsforeningen bidro – ved siden av en rekke andre[lii].
 
Alt dette holdt nok Erika opptatt, men efterhvert hadde hun gitt avkall på det aktive yrkeslivet, og sommeren 1931 blir hun nevnt i avisen – som rentenist: anledningen er at hun er på en liste over byens mest formuende og største skatteytere[liii].
 
Det var årsmøte i Sandefjord Sanitets og Tuberkuloseforening 27 februar 1931[liv]. Der ble årsberetning og regnskap opplest og vedtatt. Årsberetningen fortalte om mennesker som var støttet til opphold på Kysthospitalet i Stavern, Trudvang hjem for tuberkulosetruede barn, Rove tuberkulosehjem og sanatorium i Gudbrandsdalen – noe helfinansiert, annet med støtte fra kretssykekassen. Mange familier fikk egg, tran og melk; en ung pike assisterte skolelegen, og sykepleiersken fortsatte – med 1000 kroner i støtte fra kommunen for lønnen hennes. Tuberkulosehjemmet i Preståsen hadde fullt belegg: 37 pasienter.
 
Sommeren samme år, 1931, nevnes Erika igjen på listen over de mest formuende i Sandefjord[lv], hun hadde 152’000 kroner og betalte 8 kroner i skatt: man aner en hård negl!
 
Men hun må ha vært en respektert person, for i november samme år ble hun foreslått[lvi] som domsmann, en av ganske mange riktignok, men en av kun fire kvinner.
 
Lørdag 28 november 1931 offentliggjorde[lvii] byggekomiteen for Tuberkulosehjemmet – Fru Elvira Bonde; Frik. Erika Zimmermann; Dr. Nordrum; og Lensmand Enge – regnskapene for prosjektet, og som det kan kanskje være verdt å gjengi:
 
«Kjøp av tomt                                         8 000.00
Gjerder og planering                               3 051.75
Grunnmurer og murstensarbeider           34 829.07
Bygningen for øvrig                             131 001.12
   Til sammen                                 kr. 176 881.94
 
Hertil kommer at Sandefjords kommune har skjenket
et stykke tomt til en verdi av kr. 1510, og Sandar kommune
har anlagt vei og lagt kloakk- og vannledning til bygningen,
hvilket har kostet kr 3712.18.
   I alt har altså hjemmet kostet kr 182 104.12.
                      INVENTARET
 
er ikke medregnet i ovenstående beløp. Her er medgått:
 
Til senger                       10 222.23
Møbler og utstyr               9 542.88
Håndklær og dekketøi         686.40
Lamper og sluk.app.         1 580.80
Glass og stentøi                1 519.36    
Kjøkkenutstyr                   1 274.91
Maskineri, spyttkoker[lviii], vaskemaskin,
opvaskmaskin, elektrisk rulle, og
hurtighakke                     6 232.93
Røntgenavdelingen        11 209.62
                                               I alt kr  42 959.65
 
Til driften er anvendt        4 535.25
Kontant beholdning                                 6 178.48
                                          Samlet kr 230 574.61
 
                              Inntektene
 
Riksforsikr.anstalten                              30 000.00

N. K. S.                                                45 000.00

Lån                                                      15 000.00
Bidrag fra Vestfold fylke                         15 000.00
Vårt Forsvar til røntgen                            7 288.43
Av samlagspenger                                   2 553.29
Sandar Sparebank                                      500.00
Private bidragsytere                               11 355.81
Renter                                                         536.62               
 
Sandefj. Sanitets- og tuberkulose-
Forening                                                 51 450.23
Sandar do.                                              51 450.23
 
                                                       Kr  250 574.61
 
Byggekomiteen har vært fru Elvira Bonde, formann,
frk Erika Zimmermann, dr Nordrum, O. C.
Sørensen og lensmann Enge. Den siste har vært ansvarlig
for selve bygget».
 
Etableringen av tuberkulosehjemmet hadde nok vært en oppgave som dominerte Erika liv en periode, og hun var efterhvert godt over 70 år gammel – så det er ikke så overraskende å finne at hun, ved Santitetsforeningens årsmøte i 1932, valgte å gi avkall på formannsvervet. Men helt ute ble hun ikke – hun fortsatte som medlem av styret.
 
Sandefjords Blad[lix] hadde, 24 februar 1932, en liten reportasje fra årsmøtet:
 
   Frk.
Erika Zimmermann
Fratrer i år som formann i Sanitets-foreningen efter i 9 år å ha beklædt denne stilling.
 
   Før sin formannstid var hun i 9 år kasserer, så det er altså 18 år Sandefjord sanitetsforening har nydt godt av frk. Zimmermanns energiske arbeide som styremedlem.
 
   Det blev selvsagt som formann at det store og ansvarsfulle arbeide falt på henne og de må sies at i bedre hænder kunde formannsstillingen ikke ha ligget.
 
   Med interesse har hun ledet foreningen, hun har tatt initiativet til de årlige tombolaer, som hvergang har skaffet sanitetsforeningen god økonomisk støtte.
 
   Det falt også i frøken Zimmermanns lodd sammen med Sandar sanitetsforening å iverksette det samarbeide, som ledet til at sanitetsforeningen nu har Preståsen tuberkulosehjem. Hun ble da også selvsagt valgt inn i byggekomiteen og var også kasserer under bygningsarbeidet. Mange er de møter komiteen har hatt og stort er det utbytte som komiteen hadde av å ha frk. Zimmermann med. Hennes store erfaring og praktiske skjønn var komiteen til stor nytte.
 
  Mange er frk. Zimmermann hjertelig takknemlig for alt hun har været for Sandefjords sanitetsforening, og håbr at hun endnu vil fortsett som styremedlem – selvom hun nu finner at tiden kan være inne at tiden kan være inde til å avlaste sig selv fra for meget arbeide».
 
   Samme dag som dette stod i avisen[lx] ble det avholdt årsmøte – av en eller annen grunn var Erika, selv, ikke tilstede. Aktivitetene hadde vært mye det samme som de foregående årene, og økonomien likeså – men man hadde klart å skaffe hjemmet et nytt piano, og det ble brukt til konsert ved herrene Schwaiger og Erling Bøe.
 
Erikas hus i Hystadveien ble i 1932 taksert[lxi] til 28’000 kroner, en meget betydelig sum, og kan hende er det også hennes økonomisk situasjon som gjør at man finner henne blant dem som var forslagsstillerne[lxii] bak Høires og Frisinnede Venstres felles liste ved kommunevalget dette året.
 
Året efter mistet Erika sin søster – og samboer i Hystadveien – Malla. Hun gikk bort natten mellom 7 og 8 juni 1933. Erika sørget for en dødsannonse[lxiii] i Sandefjords Blad.
 
14 juni sa hun takk for oppmerksomheten i avisen[lxiv]:
 
For all vennlig deltagelse
Ved min søster enkefru Malla
Gogstads død og begravelse tak-
kes hjerteligst.
 
Erika Alette Zimmermann, selv, døde[lxv] Sankthansdagen 1933, 75 år gammel.
Sandefjords Blad[lxvi] hadde en nekrolog dagen efter at hun gikk bort:
 
Dødsfall.
 
   En av Sandefjords mest frem-tredende og høit aktede damer, frk. E. Zimmermann, er avgått vevd døden lørdag aften henved 75 år gammel. Hun var født i Sandar den 25. august 1858 og var datter efter skibsfører Erich Schjøth Zimmermann. Som ganske ung blev frøken Zimmermann ansatt ved kjøbmand Abraham Abrahamsens store manufakturforretning i Larvik. Og da Abrahamsen efter en tids forløp startet en filial av sin forretning her i Sandefjord, bestyrte frøken Zimmermann denne helt til branden i 1900, da hun selv overtok forretningen og med stor dyktighet drev denne frem til en av de betydeligste innen bransjen, her på stedet. For 10 år siden, i 1923, overdrog hun sin forretning til den nuværende innehaver, frk. Anna Næss.
 
   Frk. Zimmermann var ikke bare en energisk og dyktig forretningsdame. Hun næret stor interesse og nedla et betydningsfull arbeide for flere viktige samfunnsinteresser. Bl. a. var hun i flere år formann i Sandefjords Sjømannsmisjons kvinneforening, medlem av bystyret m. v. Sin største innsats på området gjorde hun dog innen stedets Sanitetsforening, hvis medlem hun hadde vært, helt siden dennes stiftelse, altså henved 25 år. Efter å ha vært kasserer i en årrekke overtok hun for ca. 9 år siden formannshvervet, og som den ledende kraft innen arbeids- og byggekomiteen for Preståsens Tuberkulosehjem, har hun nedlagt et arbeide, som de to herreder skylder henne megen takk for.
 
   Frk. Zimmermann vil bli savnet av mange, ikke bare innen familien og hennes store vennskapskrets. Alle som kom i berøring med henne fikk en følelse av de hadde møtt et sjeldent forståelsesfullt og godt menneske. Hennes gode smil og kjærlige ord har nok lyst op for mange, som hadde det trist og tungt, og her passer det godt å tilføie:
 
   Velsignet være frk. Zimmenmanns minne!
– n.»
Dødsannonsen for Erika stod i Sandefjords Blad[lxvii] 27 juni 1933:
 
Tre dager senere kom det en takk for oppmerksomheten-annonse[lxviii]: den tyder på at Erika kanskje hadde vært syk en tid:
 
 
EPILOG
 
Et langt, mangfoldig, aktivt liv er ikke helt over selv vedkommende er kommet i jorden, det var et firma å nedlegge – men Firma E. Zimmermann ble ikke slettet før i midten av april 1935[lxix].
 
Og forretningen ble drevet videre under samme navn – oppunder jul 1939  tilbød den ekstra god cheviot – for kr 2.30 per meter[lxx] – den samme prisen som i 1900! (Og i februar 1954 var det salg efter «efter endt vareopptelling»[lxxi])
 
Og så ble jo Erika Zimmermann husket: i 1950 hadde Sandefjords Blad[lxxii] en artikkel som markerte at det var femti år siden det 20 århundredes første jul, og i den nevnes Erika og en annonse hun hadde hatt inne i 1900:
 
«   Extra god vare i Cheviot, sort og blaa, sælges for 2,30 pr. Mtr. Restbeholdninger af Vinterkaaber udsælges helt ned til Indkjøbdpris. E. Zimmermann, Stentorvet»
 
Våren 1968 hadde Dickie Arnesen[lxxiii] en liten artikkel[lxxiv] under tittelen «Hvidevarebutikk og sådant mere» – et lite tilbakeblikk på forretninger og ord som var blitt borte. Der skriver hun, blant annet:
 
 «Frøknerne Zimmermanns forretning på hjørnet av Jernbanealleen og Kongensgate vaar svært utsøkt. Erik Zimmermann var selv en dame av høy klasse. Når hun seilte mot sine kunder med et elskverdig smil og med en naturlig aura som ingen hadde maken til, ja da var man på trygg grunn. Hun hadde fineste kjoler i byen. Antagelig bestilt i hovedstaden og gardiner og annet utstyr var alltid av klasse. De peneste menneskene i byen var hennes kunder og alt de opplevet hos Erika Zimmermann var virkelig av verdi. Så særpreget var hun av sin egen tid. Enkelte kunder fulgte hun selv til døren. Åpnet den og straks fikk man følelsen av at alt stod godt til både med en selv og det ry man gjerne ville ha i sin egen krets i hjembyen».
 
 
Litt over tyve år senere fylte Sanitetsforeningen 75 år, og i den forbindelse nevnes Erika Zimmermann, i Sandefjords Blad[lxxv] 20 september 1979, som en av de tidligere lederne i foreningen; det samme fem år senere ved 75-årsjubileet i september 1984[lxxvi].
 
Huset som Erika Zimmermann skaffet seg i Hystadveien ble kjøpt av Marit og Yngve Kleppang, som snart bestemte seg til å sette huset i stand – slik det hadde vært. Det arbeidet var visst vellykket, for paret fikk Bevaringsprisen i 2001.
 
I Sandefjords Blad var den stor artikkel[lxxvii] 8 mars det året, der man kan lese, blant annet, litt om husets historie:
 
«Historien
Hystadveien 54, eller 24 som var det opprinnelige nummeret i kommunens journaler, er bygget i 1910 for frk. Erika Zimmermann, damen som eldre Sandefjordinger fremdeles kan huske med sin manufakturhandel i bytunet, der «Hanne» holder til nå. En velstående, myndig og flink forretningskvinne er karakteristikken hun hadde på folkeminne. Hun stilte seg blant annet i bresjen for sanitetskvinnene da «Sanatoriet» i Preståsen skulle reises.
 
   Hvem som bygde huset for henne, er ikke kjent. Men tegningene, som fortsatt er bevar, er signert Per Thorsen, farfar til konservator og museumsbestyrer Per Thoresen ved Vestfold fylkesmuseum.
 
   -Tomten til villaen var en blant 22 som i sin tid ble skilt ut fra Sandefjord Bad, forteller Yngve Kleppang.
 
   -Først i 1838 ble husnummeret endret til nummer 54. Det er morsomt å lese om heftelsene på eiendommen: Kurbadet var nemlig veldig opptatt v at tomteeierne ikke skulle støte på nye svovelholdige kilder som kunne gi grunnlag for konkurranse med Badet! Derimot står det uttrykkelig at det er lov til å holde hest, så den muligheten har vi, sier Yngve.
 
Tilnærmet jugend
I 1910 hadde moten begynt å skifte. Sveitserstilen var ikke lenger enerådende, og frk. Zimmermann ønsket å være i pakt med tiden. Så villaen ble bygget i jugend, som mange detaljer viser, både den ytre arkitekturen og detaljer som takutforming, vinduer, verandaarrangementet og «kringlene i tre».»
 
[i] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0007Ministerialbok nr. 7, 1855-1861, s. 127
[ii] SAKO, Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0001Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 133
[iii] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0005Ministerialbok nr. 5, 1832-1847, s. 646-647
[iv] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0005Ministerialbok nr. 5, 1832-1847, s. 278-279
[v] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0005Ministerialbok nr. 5, 1832-1847, s. 334-335
[vi] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0006Ministerialbok nr. 6, 1847-1860, s. 13
[vii] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0007Ministerialbok nr. 7, 1855-1861, s. 102
[viii] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0007Ministerialbok nr. 7, 1855-1861, s. 150
[ix] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0008Ministerialbok nr. 8, 1862-1871, s. 17
[x] SAKO, Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0009Ministerialbok nr. 9, 1862-1871, s. 134
[xi] SAKO, Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0001Ministerialbok nr. 1, 1873-1879, s. 133
[xii] Folketelling 1875 for 0706B Sandeherred prestegjeld, Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052138002499  
[xiv] Folketelling 1885 for 0706 Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053271002555
[xvi] Folketelling 1891 for 0706 Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052804000244
[xviii] Vestfold (Sandefjord: 1881-1958), lørdag 20. april 1889; p 3; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_vestfoldsandefjordatten_null_null_18890420_9_46_1
[xix] Vestfold (Sandefjord: 1881-1958), lørdag 27. april 1889; p 4; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_vestfoldsandefjordatten_null_null_18890427_9_48_1
[xxi] Vestfold (Sandefjord: 1881-1958), lørdag 5. september 1; p 4; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_vestfoldsandefjordatten_null_null_18910905_11_98_1
[xxii] Vestfold (Sandefjord: 1881-1958), lørdag 27. januar 1894; p 4; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_vestfoldsandefjordatten_null_null_18940127_14_11_1
[xxv] SAKO, Sandefjord kirkebøker, SAKO/A-315/F/Fa/L0004Ministerialbok nr. 4, 1894-1905, s. 269
[xxxi] Vestfold (Sandefjord: 1881-1958), onsdag 23. november 1910; p 3; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_vestfoldsandefjordatten_null_null_19101123_30_268_1
[xxxii] Vestfold (Sandefjord: 1881-1958), lørdag 10. desember 1910; p 2; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_vestfoldsandefjordatten_null_null_19101210_30_283_1
[xxxiii] Folketelling 1910 for 0706 Sandefjord kjøpstad; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036489006105
[lviii] «På skyllerommet var det montert en elektrisk ”spyttkoker” på veggen. Alle spyttekrus ble hver dag samlet inn fra sykerommene. Innholdet tømt i kokeren, og krusene i en annen koker. ”Bakteriedrapet” tok 20 min. Så kunne restene kastes. Det er vel ikke for mye å si at dette var en ekstra udelikat sak. Men det var et meget viktig påbud. De fleste tiltak ble styrt av regler og forskrifter for hvordan en skulle opptre, for personalet, så vel som for de syke. Smittefaren var ”monsteret”.» – hentet fra https://skriftserien.oslomet.no/index.php/skriftserien/article/download/68/67/159 – en samling tekster fra et skrivekurs for seniorer holdt ved Oslo Met og utgitt i april 2013.
[lxv] Statistisk Sentralbyrå, Folkemengdens bevegelse (Serie FB) 1933, nr. 17: Vestfold og Telemark; https://www.digitalarkivet.no/view/433/pc00000004174153
[lxxiii] «Dickie Arnesen
som vi har nevnt annetsteds i dette bind, var hele Sandefjords Dickie. Hun var gift med en av våre fremste skipsingeniører, bodde herskapelig i Oslo i mange år, men kjøpte som enke et lite hus på Virik. Dickie skrev mye i lokalpressen og kjente alle, høy og lav. I unge år var hun sportsjournalist i «Sportsmanden», og hun tok også fly-sertifikat. Ved sin bortgang ble hun dypt savnet av byens avisfolk. Med sine to hunder var hun daglig gjest i avisredaksjonene i mange år. Når hun ble uvenn med en redaktør, gikk hun over til en av de andre. Sånn skiftet hun på. Det skortet ikke på temperament. Et sjarmerende og elskelig menneske som ikke minst Anders Jahre satte pris på, en festlig representant for Bryde-slekten som betydde så meget for byens hvalfangst og sjøfart i gamle dager».
(Berg, Knut; [Sandefjords Historie] 1940-83; p 735; https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102508006)