En samling til underholdning – og til bruk for dem som har lyst
Dorthea Christine Dahl
Dorthea Christine kom til verden 17 august 1860. Hun ble døpt[i] i Sandar Kirke 13 september samme år, og da var fadrene Madame Anne Oline Dahl; Jomfru Junine Sørensen; Handels[…] N. V. Sørensen; Uhrmager Thestmann; og Skolelærer T. Dahl.
Den siste fadderen var Dortheas far – han og moren hadde giftet seg tre år i forveien. Ungkar og skolelærer Thor Helgesen Dal, en 37-åring fra Solum, og den fire år yngre Jomfru Anne Oline Hansen i Sandefjord. Vielsen[ii] fant sted 18 september 1857.
Thor Dahl var kommet til byen ikke lenge efter at Sandefjord hadde fått bystatus, og efterhvert måtte organisere skolegangen for byens yngste – og gjorde det efter hvert, om ikke så brått. Han var ansatt som Annenlærer for å støtte Kaptein Thestrup som var førstelærer, og hadde ansvaret for «almueskolen». Knut Hougen[iii] forteller:
«Annenlæreren eller «Hjelpelæreren», som han fra først av kaltes, hadde som sagt overtatt sin post som «almueskolens lærer» allered i mars måned 1851. Han vant straks fra begynnelsen av byens tillit og beholdt den usvekket til sin død. Det var Thor Dahl, født i Solum prestegjeld ved Skien 1820. Han het nok egentlig Tov, denThor Dahl og Hustru
Telemarkske form av navnet Tolv; men han selv og andre har formodentlig holdt navnet for en sideform til Thor, for så kalles han alltid. Han forlot Asker seminar i juli 1850 med meget gode karakterer og blev i mars næste år «hjelpelærer» under Thestrup, som han meget snart fordunklet. Men Thestrup var ingen misunnelig natur, hvilke feil han så ellers kan ha hatt; han roser Dahl for hans «utrettelige flid» og «hans blide vennlige vesen og øvrige gode moralske opførsel. I årenes løp fikk Dahl en pen samling attester fra menn som veide mere enn den gamle kapteins; Castberg, Landstad, Stockfleth og Lange bruker sterke ord om hans fremragende dyktighet som lærer, særlig som religionslærer. Og at byen var av samme mening fremgår noksom av at bystyret pleide strekke sig lengst mulig når Dahl søkte lønnspålegg, – og det var ikke lenge mellem hver gang han gjorde det. I 1857 ble han gift med skipper og los Mathis Hansens Datter Anne Oline, som på fars-siden var av losslekten fra Nattholmen og på mors-siden av Reinert-slekten. Dermed var Dahl fast forankret i Sandefjord, blev her til sin død (1873), og ble efterhånden en kommunal alt-mulig-mann, hvis navn vi ofte vil finne igjen i det følgende».
Disse to fikk sitt første barn, en datter, 31 juli året efter, 1858. Da hun ble døpt[iv] 20 august fikk hun navnet Maren Marie og fadrene Mad. Henriette Dahl; Jfr Kirsten Sørensen; Kirkesanger T. Windingstad; Skolelærer Windingstad; og Skolelærer Thor Dahl.
Da Dorthea var to år gammel fikk hun en liten bror. Thor meldte sin ankomst 28 mai 1862 og ble døpt[v] 1 august. Denne gangen var fadrene madame Inger Sørensen; Stine Christensen; Pastor Grønvold; Byfoged Ottesen; og Styrmand Julius Christensen.
Enda to år senere ble det en lillesøster. Hun ble født 10 mai 1864. Moren pådro seg barselfeber og døde en måned senere, 9 juni. Hun ble begravet[vi] 14 juni.
Samme dag ble den lille piken døpt[vii], og fikk navn efter sin mor, Anne Oline. Fadrene var Mdm Windingstad; Frøken Birgitte Pavels; Kjøbmand Fredrik Høst; Kjøbmand Niels Winge Sørensen; og […] Knud Pedersen fra Brevik.
Året efter, i 1865[viii], var det folketelling. Her finner man Dorthea og søsknene sammen med faren i gård nummer 101 i Sandefjord, den lå i Storgaten omtrent der Dokken hadde sin forretning inntil noen år siden. Der bodde også Dortheas mormor, Dortea Christine Gjertsen – som hun altså var oppkalt efter – en 77 år gammel enke.
Videre ser man at familien må vært noenlunde velstående, for man finner tre tjenestepiker – Gjertina Dahl (41) fra Stokke; Maren Andrea Christoffersdatter (22) fra Kodal; og Maren Christine Mikalsen (26) fra Sandeherred.
Og i tillegg: en 16 år gammel handelslærling fra Solum ved Skien, Carl Carlsen.
Dortheas far var fremdeles en forholdsvis ung mann, i midten av firtiårene, og det er ikke vanskelig å forstå at han efter et anstendig intervall bestemte seg for å gifte seg påny.
Hans utvalgte var også denne gangen en Sandefjords-dame, den 29 år gamle Hanna Marie Paust, datter av Thomas Paust. Som forlovere hadde de Hans Johannesen Grøn og Kjøbmand P. Pedersen. Vielsen[ix] fant sted 18 september 1868.
Dermed er det ikke overraskende at Dorthea får en halv-lillesøster året efter. Anne Marie så dagens lys 11 juli 1869 og ble døpt[x] 30 samme måneden. Da var fadrene Madme Anne Marie Paust; Jfr Elen Bull Grøn; Kjøbmand P: C: Pedersen; Handelsbetjent Carl Carlsen; og «Barnets Fader».
Året efter var det folketelling i Norge. I 1870[xi] finner man Dorthea hos faren og stemoren, sammen med alle søsknene. Men de har bare to tjenestepiker: Severine Guttormsdatter (24) fra Stokke; og Ingeborg Hansen (20) fra – av alle steder – Horten.
Drøyt to år senere mistet Dorthea faren. Thor Dahl døde, bare 52 år gammel, 23 januar 1873 og ble begravet[xii] 30 samme måned ifølge kirkeboken for den nokså nye Sandefjord Kirke. Dødsårsaken var kreft.
I 1875[xiii] var det, på ny, folketelling i Norge. Denne gangen finner man at Hanna Marie Dahl, Dortheas mor, har tatt med seg barna og flyttet hjem til sin mor Anne M. Paust i gård nummer 167, som lå omtrent der Prinsens Gate 20 ligger i 2022. Man forstår at Thor Dahl drev med mer enn å være skolelærer, for både Hanna Marie og moren benevnes «Skibsrederinde». Nå klarer familien seg med én tjenestepike – Anne Regine Carlsen, en 23 år gammel kvinne fra Slemdal.
Dorthea Kristine Dahl ble konfirmert[xiv] 3 oktober 1875. Ved overhøringen var bedømmelsen av «Christendomkundskab m. v.» «Udmærket godt». Hun er ført opp først av 11 piker; sammen med 11 gutter var altså kullet på 22 ungdommer som stod for presten denne høstsøndagen.
Ti år senere, ved folketellingen i 1885[xv], finner man Dorthea i Kristiania – hos tanten Henriette Dahl, egentlig inngiftet må man tro for hun var født i Tyskland. Henriette beskrives som «Skolebestyrerinde». Dorthea beskrives som «Lærerinde hos ovenstaaende, Niece», en søster av Henriette, Doris Nehlsen, er også lærerinne – og født i Tyskland. Henriette har en sønn født 1865 som heter Thor Dahl, og datteren Elise, født 1866. Familien var bosatt – kan hende gatenummereringen er endret senere – i Schweigaardsgade 55.
I 1888[xvi] er Dorthea tilbake i Sandefjord sammen med en av søstrene, uten at det er klart hvilken, der de driver «Fotografiforr.» – og er ilignet 15,79 kroner på en inntekt 500 kroner. Formuen var på 2000 kroner – det var vel farsarven deres. Året efter, i 1889[xvii], ser det ut til at hun driver forretningen alene, og inntekten er øket til 600, mens formuen er den samme. Skatten hennes var nå 19,29 kroner.
Omtrent på den tiden at Dorthea åpnet forretningen sin, giftet broren Thor seg. Kjøbmand Thor Dahl fra Sandefjord var på frierføtter i Kristiania, der hans jevngamle utvalgte, Alfhild Freng, ventet på ham i Universitetsgaten 24. Hun var en datter av legen Lars Hansen Freng som hadde virket i Stokke, men nå var gått bort. Vielsen[xviii] fant sted 16 april 1888 klokken fem om eftermiddagen.
Det er lite informasjon om hvor lenge Dorthea fortsatte med fotoforretningen, men i 1891 døde storesøsteren Maren. Det hadde visst ikke gått så god for henne. Hun var bosatt i Østfold, efter kirkeboken «Udsat hos Simen Østeng. Erkl. fra Aas sognepr, at intet til hinder for begravelse udensogns. (Sindsyg, udsat af Krania fattigvæsen)». Maren døde 16 oktober og ble begravet[xix] i Gamlebyen i Kristiania 23 samme måned. Den direkte dødsårsaken var tæring.
Søsknene sørget for en dødsannonse[xx] i flere aviser, denne stod i Sandefjordsavisen «Vestfold» 20 oktober 1891:
Første januar samme år var det folketelling[xxi], og i denne finner man Dorthea i Sandefjord. Hun er bosatt i 2 etasje i gård nummer 93D i Sandefjord, den lå i Torvgaten – et eller annet sted der Folkets Hus ligger i nyere tid -omtrent der man finner Vinmonopolet. Hun er nevnt med yrket «Fotografforretn.», så hun var i den bransjen fremdeles. Det inntrykket styrkes ved at broren Thor og hans familie samtidig er bosatt i Langgaden[xxii], der han driver kolonialhandel.
Når Dorthea ga avkall på fotografforretningen er ikke kjent, men i folketellingen i 1900[xxiii] finner man henne i Larvik som enslig losjerende hos Skibscaptain Anton Mathiesen og hans kone og fire barn. Dorthea oppgies å være lærerinde – men om hun er så privat hos familien Mathiesen eller på en skole i nærheten er uklart. Muligheten for at hun simpelthen leier en hybel styrkes noe ved at der er en annen leieboer, óg: den 21 år gamle bankkorrespondenten fra Trondhjem, Eyvin Tofte.
Samme året[xxiv] bodde Thor Dahl utenfor byen et sted som het Fagerheim, det lå i krysset[xxv] mellom Hauanveien og Kjellbergveien. I lys av hennes senere helbred kan det vel ha vært av hensyn til Alfhild at han hadde tatt familien med seg dit.
Noen år senere opptrer hun i Sandefjord igjen – om man kan anta at det er den samme Dorthea Dahl som omtales i Vestfold[xxvi] 21 oktober 1907:
«Kvindernes
Samtaleforening»
hadde møte i avholdsforeningen fredag d. 18. ds.
Frk. Dorthea Dahl holdt et interessant foredrag over vegetarismen og belyste den fra den religiøse den sanitære og den økonomiske side. Under den paafølgende diskussion, som væsentlig dreiede sig om den økonomiske side, gav frk. Helene Abrahamsen værdifulde oplysninger. Fra andet hold paapektes, at vegetarismen er den bedste støtte for avholdsarbeidet.
Ingen vegetar har trang til spirituøse drikke. Efter diskussion nominertes 4 kvinder til kommunestyret. Følgende erholdt de fleste stemmer:
Fru Magrethe Nielsen 43 st.
‘’ Wendt 30 ‘’
Frk. Helene Abrahamsen. 30 ‘’
Fru Sannerud 24 ‘’
Disse navne skal nu sendes til samtlige partiorganisationer med anmodning om at disse optager kvinder paa sine valglister. A. R.
Uansett om det var «vår» Dorthea eller ikke så dukker hun sikkert opp igjen i folketellingen for 1910[xxvii]. Nå er hun tilbake i Sandefjord, nærmere bestemt i Hjertnæspromenaden 7, der hun er «Husbestyrerinde» for sin bror. Alfhild er nemlig ikke tilstede, men Thor Dahl er ikke skilt. Men en mulig forklaring kommer frem i folketellingen for 1920[xxviii], for da bodde Alfhild på Dikemark Asyl. Hun er ført opp som enke og som en betalende pasient. Bare ett av parets barn bodde hjemme – 21 år gamle Alfhild.
Noe kan det vel ha bidratt til å få Dorthea «hjem» at niesen Ingrid var i ferd med å flytte ut, i den forstand at hun skulle gifte seg. Hennes utvalgte var den syv år eldre rederen, konsul Lars Christensen – en mann som kulle sørge for at hun som første kvinne besøkte antarktisk. Men før det kom så langt stod vielsen[xxix] i Sandefjord Kirke 22 november 1910. Lars Christensen bodde på den tiden på Kamfjord.
Som husbestyrerinne var, kan hende, Dorthea ikke riktig overveldet: ved siden av niesen Alfhild, som jo var voksen, bestod husstanden av tjenstepikene Konstanse Othilie Karlsen (25) og Petra Marie Andersen (21) fra Sandeherred. Samt: den 44 år gamle sydamen Else Marie Pedersen fra Sandeherred.
Thor Dahl døde 15 april 1920 av «Hjertefeil og Nyresygdom» og ble begravet[xxx] 22 samme måned. Av notisen i kirkeboken går det frem at han bodde i Badehusgaten 3.
Allerede dagen efter dødsfallet hadde Østlandsposten[xxxi] en notis:
«Grosserer Thor Dahl, Sandefjord, avgik igaar formiddag ved døden i sit hjem i Sandefjord. Dahl er født i Sandefjord i 1862 og har siden 1887 drevet stor forretning i kolonial og skibshandel. Den fremskudte plads han indtok inden landets forretningsliv hindret dog ikke at han ogsaa fik tid til aa følge sit rike hjertelags indskydelse til aa hjælpe de ubemidlede i samfundet. Han har i en aarrække været sykelig og i den senere tid tok sygdommen overhaand med ham, indtil han igaar maatte gi op, elter et langt og smertefuldt leie».
Samme dagen, 16 april, stod en dødsannonse i Morgenbladet og en rekke andre aviser:
Dorthe Christine Dahl forsvinner langt på vei fra synsfeltet efter faren begravelse, men hun må ha hatt et rimelig trygt og behagelig liv.
22 juli 1931 trykket Vestfold Fremtid[xxxii] et utdrag av ligningen for Sandefjord, under tittelen «De største skatteydere i Sandefjord», og på den listen finner man «Dorthe Dahl, Frøken» oppført med 55’000 kroner i formue og 5’200 i inntekt. Av alt dette betalte hun kr. 638,00 i skatt.
Til sammenligning kan det nevnes at byens største formue var Marie Frebergs – hun satt med 448’000 kroner og hadde en inntekt på 19’000 – og betalte kr 3’472,50, mens Anders Jahre var en forholdsmessig fattigmann – ingen formue, men en inntekt på 43,500, så han var definitivt underveis!
Noen år senere ville Sandefjords Blad hylle henne, og gjorde i en notis i avisen[xxxiii] 16 august 1841:
«80 år.
Frøken Dorthea Christine Dahl
fyller 80 år i morgen. Hun er født i Sandefjord 1860 som datter av den kjente lærer Thor Dahl og hustru Anne Oline, født Hansen.
Efter endt skolegang var frøken Dorthea Dahl i flere år guvernante på en av de store garder på Hedemark. Siden begynte hun en fotografisk forretning i Sandefjord som hun drev sammen med en søster. Efter at hun sluttet med denne forretningen var hun i en lang rekke år husbestyrerinne hos sin bror grosserer og skibsreder Thor Dahl. Thor Dahl gjorde som bekjent meget for byens fattige og frøken Dorthea Dahl fulgte i hans fotspor. Varmhjertet og interessert har hun alle år hjulpet til overalt hvor hun fant hjelp nødvendig. Hun har også trofast deltatt i sjømannsmisjonen og «Tabita», en forening til fattiges beklædning og dertil støttet en rekke andre religiøse og sociale virksomheter.
Kunnskapsrik og med sitt lyse religiøse livssyn har hun også gledet og hjulpet mange på det åndelige område. Hun er da også omfattet med inderlig hengivenhet såvel av familien og sine nærmeste venner som store kretser av vårt steds befolkning.
Frøken Dorthea Christine Dahl er i ordets helebetydning et nobelt menneske, streng mot sig selv og undskyllende overfor andre. Det vakre i livet — menneskekjærligheten — evighetstroen — og en sund vurdering av de åndelige verdier preger henne i samvær og innsats. Dessverre var hun for en tid siden så uheldig å brekke det ene benet. Hun har tilbragt 8 uker på Solvang Sykehus — men kommer sig nu raskt. Mange gode tanker og takknemlighetsbeviser og lykkønskninger vil i morgen gjelde den alderstegne avholdte dame. Vi gratulerer med 80-års-dagen.»
Et knapt år senere mistet Dorthea sin yngre søster Lina. Hun gikk bort 7 desember 1941 og ble begravet[xxxiv] 12 samme måned.
Knappe fire år senere var freden kommet til Norge – og Dorthe forlot denne verden. Hun døde[xxxv] 11 juni 1945 og ble begravet noen dager senere.
er ikke lenger iblant oss. Sørgebudskapet kom i virkeligheten uventet tiltross for avdødes høye alder, men hun var jo usedvanlig kjekk og åndsfrisk helt til det aller siste.
Frk. Dahl var født i 1860 og er datter etter «Sandefjords Tidende»s aller første medarbeider, lærer Thor Dahl. Hun fikk en meget god skoleutdannelse og praktiserte i sine yngre år som huslærerinne i større familier på Hedmark. Men sitt store livsvirke fikk hun som husbestyrerinne hos sin bror, grosserer Thor Dahl, hvor hun ved sin personlighet, takt og dyktighet satte sitt preg på familie og samvær. Med frk. Dorthea Dahl er et stort og edelt menneske gått bort.
Selv dypt grepet av evangeliet og forankret i en tro på Guds kjærlighet til menneskene, som løftet henne over meget av det som skaper tvil og mismot, fant hun sin største glede i å spre dette lys i de kretser hvor hun vanket. Hun gjorde dette på sin egen måte. Kanskje ikke vi alle hadde betingelser for å forstå henne i alt, men alle følte den strøm av varme tanker og deltagende omtanke som gikk ut fra hennes rike, kjærlige hjerte.
Og den skare er stor, som takker frk. Dahl for hva hun i stilhet gjorde for dem, som trengte en håndsrekning i nøden.
Velsignet være hennes lyse, vakre minne!»
Mange år senere, i Sandefjords Blad[xxxvii] 19 april 1983, delte en av Dortheas grandnieser, Cecilia, noen barndomsminner fra Thor Dahls hus:
« …Min snille onkel, Thor Dahl, leiet seg om sommeren inn på Auve gård, og om søndagen ba onkel min mor og oss barn med på kjøretur dit. Foran kjørte de voksne med landauer, og efterpå kom vi barn i triller. Der var grinder i veien overalt utover mot Langeby. Og vi barn hadde hver vår tur til å springe av og lukke opp grindene. For onkel kastet alltid fem øre til «grindgutten». Han frydet seg ved å se med hvilken iver vi samlet inn pengene. Fem øre var mange penger for oss. Det var en opplevelse å gå i stall og fjøset, plukke bær i skogen og bade.
«På grunn av alle dyrene var det alltid en masse fluer inne i værelsene også. Min elskelige tante, Dorthea Dahl, hadde ikke hjerte til å slå i hjel en flue, så hun gikk inn og samlet dem fra vinduene og inn i et lommetørkle, åpnet vinduet og slapp dem ut.
I gården nedenfor leiet skolebestyrer Hougen seg inn hver sommer. Han sa misfornøyd til tante:
– De slipper alle fluene ned til oss, De. Faktisk kan vi se på fluemengden at nå er frøken Dahl kommet».
Samme år, 19 juli, fortsatte Cecilias minner i Sandefjords Blad[xxxviii]:
«Sandefjords-
minner
Vår barndoms «klippe» var den ugifte vegetarianer, Dorthea Dahl, som en tid bodde hos oss.
Min mor hadde nok med å pleie min eldste bror Thor, som var lam, blind og døv i mange år. Derfor var det tante Thea som mest kom om aftenen og fortalte eventyr for oss på segen, og derefter leste aftenbønn med oss.
Og hvilke eventyr! Det var ikke Asbjørnsen og Moes fortellinger om troll og hekser hun fortalte, for dem kunne bare skremme oss og gi oss vonde drømmer. Nei, hun diktet dem om og fortalte om snille alfer og engler som passet på barn om natten, samt om dyr som kunne snakke og bare være våre elskelige venner. Det var alltid bare solstrålefortellinger vi hørte. Vi barn hadde hvert vårt bilde over sengen av en engel som passet på oss.
En aften drømte mi søster om en slem person som kom og ville ta henne. Hu ropte: «Mor, mor, nogen kommer og vil ta engelen og meg!» Mor, eller tante kom og beroliget og satt ved sengen til vi var sovnet igjen. Tenk om nåtidens barn kunne hatt en slik tante!
Indianerbøker og sådant var spennende og ofte grufulle, men vi så dem heldigvis ikke.
Vår fantasi var kikke bare fylt av redsel og gu, men også av skjønnhet og glede.
Cecilia».
Tre dager efter begravelsen brakte Sandefjords Blad[xxxix] en kort notis om den:
Frk. Dorthea Dahl blev lørdag begravet fra Sandefjord gravkapell til Sandefjord kirkegård under stor deltagelse. Efter preludium ved E. Gjertsen, organist Fastvold og Erik Fastvold blev sunget av salmen «Gud når du til opbrudd kaller».
Sogneprest Falkenberg talte over Kal. 3, 1, fg.: «Er I da opreiste med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høire hand». Efter talen blev sunget «En dalende dag». Under sørgetoner blev så baren, ført til familiens gravsted hvor der under jordfestelsen blev sunget av salmen «Å tenk når en gang samles skal»».
[i] Sandar kirkebøker, SAKO/A-243/F/Fa/L0007: Ministerialbok nr. 7, 1855-1861, s. 144
